Ta for eksempel min første bortetur med Tynsets fotballag. Der ble jeg gjenglemt av lagbussen etter kampen på Briskeby, men klarte med nød og neppe å nå den igjen med taxi til Myklegard. Stort bedre gikk det ikke da Verdal skulle spille cupkamp mot Ranheim på bortebane. I Holbergkrysset oppdaget jeg at minnekortet i kameraet manglet, hoppet av og løp til redaksjonen for å hente det. Avtalen var å hoppe på bussen igjen på Gråmyra, hvor de etter planen skulle stoppe for å plukke opp noen. Jeg kjørte avgårde, og kunne lettet se bussen stå på Gråmyra da jeg kom dit. Tom for passasjerer. Etter å ha lett både på bensinstasjonen og i restauranten bak, så jeg i øyekroken bussen rulle avgårde. Fortsatt tom. Det var altså feil buss. Enden på visa ble at jeg måtte kjøre hele vegen til Trondheim i egen bil.
Da er minnene bedre fra hockeymiljøet. Bussen med TIK-spillerne på veg til Hamar for å spille semifinale i sluttspillet kjørte faktisk innom Tynset sentrum fra riksveg 3 for å plukke opp sin ihuga supporter og nettskribent! Og i nyere tid, da undertegnede spurte om å få sitte på Rosenborg ishockeyklubbs spillerbuss fra Asker til Tønsberg, var det like godt den største stjernen av dem alle - canadiske Lou Dickenson - som var den som forsikret seg før avgang om at «the journalist» satt med på bussen.
Mange gode historier og minner har det i hvert fall blitt. Her servert i kortform. De er best i fortalt form, og litt mer utmalt. Slik som under helgens vellykkede (!) busstur til Verdals bortekamp mot Tynset. Men så langdryg som avisartikkelen fra Hommelviks bortekamp mot Bjørgan er det nok bra de ikke er. Da skrev den svært ferske journalisten en tettpakket avisside med tekst, og ennå hadde vi ikke kommet lenger enn til fergeleiet.