Det er ikke bare bjørka som etter hvert viser seg grønn og fin fram bortetter veien.

Lokaloppgjørene kommer også tett i mai du skjønne milde.

Det startet forrige helg med Verdal mot Steinkjer. Det smalt ikke så voldsomt verken i duellene eller i snakketøyet.

Er vi rett og slett i ferd med å bli litt slappe i fisken? Betyr det ikke lenger så mye å tukte naboen?

Derfor var det noe befriende over å se Ranheim mot Rosenborg lørdag. Et fullsatt Lerkendal fikk se lillebroren fra fjæra være akkurat slik en lillebror skal være – plagsom og irriterende.

RBK gikk i stå etter at de hadde tatt ledelsen, og jeg tror nok ikke at det bare var meg som «gottet» meg litt over at millionærene på Brakka fikk seg en nesestyver.

Tankene gikk tilbake til den gang vi fra lille Ekne tuktet både Verdal og Nessegutten.

Det var noe ekstra å slå naboen, og ikke minst når utgangspunktet var noe ulikt.

Ranheim viser at det bare ikke er pengene som rår, og spiller du med hjertet utenpå drakta så er det meste mulig.

Mandag kveld var det et annet lokaloppgjør – om enn kanskje ikke ekte. Jeg er enig med Nils Petter om at Verdal har alt å tape. Det er aldri like morsomt når eldstemann sender nummer to i rekken.

Likevel kan det jo hende at publikum fikk oppleve noen freske spark ala Aukrust.

Onsdag ventet et nytt. LFK skal prøve å hevne fjorårets ydmykelse mot Ranheim. Skal vi legge helgas kamper til grunn kan det bli rått parti, men det er jo lov å håpe på en ørliten bombe.

Jeg har også krysset av 21. mai. Markabygda–Ekne. Temperaturen kan bli like høy der som på Moan. Og vi skal ikke tape. Det har jeg gitt laget beskjed om–for å bli ertet av en markabygding vil jeg absolutt ikke bli utsatt for.