Selv om vi i dag er et samfunn av særdeles oppdaterte mennesker, i hvert fall på alt som foregår i nuet.
Ja, går det egentlig an i dag å leve et liv der man av og til skal unngå å vite hvordan ting har gått, fordi man enten i kveld eller i morgen eller enda senere skal se noe man har gledet seg til spenningen med? Jeg trodde ikke det, men tok tydeligvis feil. To ganger den siste tiden har jeg opplevd å møte folk jeg kjenner som sier at «ikke si hvordan det gikk, jeg skal se det i kveld» (eller i morgen for den del).
Under quizfinalen forrige helg skulle deler av laget mitt se Rosenborgs kamp mot Ranheim etter at de kom hjem, og ville ikke høre resultatet. Mandag denne uka sa min kollega på jobben at han ikke ville vite hvordan en golfturnering gikk, fordi han skulle se den på kvelden. Ett døgn etter at den faktisk ble avgjort.
Joda, jeg har vært der selv. Men ikke de siste tjue årene, etter at internett ble et begrep. Jeg opplevde det som vanskelig nok å unngå å høre resultatet fra familie, venner, i radioen, på tv'n (de som ikke vil høre resultatet, må skru av lyden nå, som de sa) eller tekst-tv - som var livsfarlig fordi utfallet gjerne ble røpet på side 100 selv om NRK skulle sende kampen i opptak etter Kveldsnytt.
Siste gang jeg prøvde det, og jeg ga opp alle fremtidige forsøk, var trolig i VM i fotball i USA 1994. Den ene kampen jeg ikke så direkte var Sverige - Kamerun natt til den dagen jeg hadde muntlig eksamen. Istedet skulle jeg se kampen i opptak som feiring at muntlig var over. Så hadde pappa kjøpt VG, det var visst et andreopplag og i en stripe på forsiden slo 2-2 mot meg.
Jaja, den gleden ødelagt. Men noen får det altså til selv i 2018. RBK - Ranheim 1-1. Webb Simpson vant. Nåh.