Eller pusteankeret, som jeg også har hørt at man skal gå etter i mindfulness.
Det kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt! Eller jo, forresten, det kunne det – for om jeg tenker meg om så kunne det med fordel kommet før langhelga som nettopp var.
Da jeg stod der i varmen med en åtteåring som hoppa rett opp og ned og hyla fordi han tydeligvis hadde fått en allergisk reaksjon på kombinasjonen saltvann og sol, og var så lite løsningsorientert at han ikke engang greide å komme seg i dusjen selv, men mente mammaen var det eneste saliggjørende akkurat da. Løsningsorientert var imidlertid treåringen, som tok ansvar da mora ble opptatt med det det hoppende fenomenet rett foran seg, og smurte seg selv inn med solkremen - som jeg riktignok hadde funnet frem, men som tydeligvis ikke smurte seg på av seg selv. Sånn tykk, hvit, seig masse som minner om gamle dagens korrekturlakk, faktor 50, som hindrer både utsyn og innsyn omtrent. Denne hadde hun smurt rikelig og klattvis på seg, og tatt en runde i hår og på klærne med det samme. Viktig å beskytte seg. Hun var strålende forøyd med egen innsats.
Samtidig som disse to forestillingene utspant seg, presterer elleveåringen å tenke at akkurat nå må jo være et ypperlig tidspunkt å bryte inn og mase om å få spille det dataspillet som mora i utgangspunktet ikke liker, og som han egentlig har fordi «alle andre har det», og som ikke akkurat gjør mora mer begeistret når hun tenker på den fallitterklæringen.
De glosene jeg både sa inni meg, og noen høyt må jeg innrømme, de vitnet ikke akkurat om indre ro og balanse, det skal være sikkert. Akkurat da hadde sikkert det pusteankeret vært greit å ha.