Siden Norges fotballandslag sist kvalifiserte seg for et sluttspill i 2000, har våre gule venner i øst spilt i to VM, fem EM på rad, deltatt i OL, og kvalifisert seg for kvartfinale i årets VM. I kveld skal svenskene få oppleve mange nordmenns drøm.
Jeg er født ganske nøyaktig ett år før mirakelet i Marsielle, og husker derfor ingenting av det. Mitt første minne med landslaget kom da John Carew sjokkåpnet med scoring etter 39 sekunder borte mot Italia i 2004. Siden har skuffelsene kommet i tur og orden.
Første snudde Italia den nevnte kampen, så dummet Thomas Myhre seg ut da det gjaldt som mest i 2007, før vi i 2015 tapte de avgjørende kampene mot et Ungarn, som hadde en 40 år gammel mann med grå joggebukse som målvakt.
Landslagsmessig kan man trygt si at jeg ble født på feil tidspunkt. I hvert eneste mesterskap har min generasjon vært nødt til å finne et annet lag å heie litt ekstra på. Da er det ikke så unaturlig å velge vår nærmeste nabo Sverige, eller laget fra balløyen hvor mange av våre utenlandske favorittlag spiller. Personlig har jeg alltid vært svak for Brasil. Mye på grunn Ronaldo. Den ekte Ronaldo.
Tirsdag kveld befant jeg meg i Øst-Trøndelag, nærmere bestemt i Østersund. Byen sto på hodet, og det var ikke fordi Sverre J12 på mirakuløst vis hadde snudd den første gruppespillskampen i årets Storsjøcup mot Neset, men fordi Sverige nettopp hadde tatt seg til kvartfinalen i VM, og dermed er blant de åtte beste landslagene i verden.
I kvartfinalen venter selveste England. Vinneren er to kamper unna å være verdens beste landslag. I ettermiddag er det bare å finne frem wienerbrød og ta på det hvite og gule vennskapsskjerfet. Er kvartfinalen i VM mellom Sverige og England den største kampen i norsk fotball siden 23.juni 1998?