Det er uunngåelig at politikken blir delt, men den polariseringen vi ser på flere områder i dag er drøy, og skyldes kanskje hvordan vi oppfatter samarbeid partier i mellom, eller fravær av det.
Selv om samarbeid mellom motstående partier foregår i Stortinget, vil de i mediene sjelden fremstilles som annet enn rivaliserende og uforsonlige, og så blir deres velgere også det.
Med de altoppslukende og avgjørende utfordringene vi nå står overfor, trenger vi idealer. Noen vil omfavne alle utemmede utviklinger, noen vil beholde det vi har, og enkelte utviklinger burde vi alle frykte. Idealet for de fleste av oss ligger ofte mellom ytterpunkter.
Enormt mange idéer om hvordan vi skal løse våre utfordringer finnes, og det er enda flere hensyn å ta. Med det i tankene, virker fremgangsmåten hos de politiske partiene ekstra tafatte.
Partiene jobber sikkert godt internt med å drøfte og nyansere sine plattformer. Fra utsiden synes det mest hvor hardnakket de skal forsvare sin politikk og avvise alle motstandernes innvendinger – samtidig som en virker fornærmet om eksperter skulle påpeke at virkemidlene er ineffektive. Det handler blant annet om oppfattet styrke, personlig stolthet og ambisjoner – som avhenger av forslagenes suksess.
Jeg savner at en presenterer sine visjoner for motstående interesser, og faktisk lytter til deres innvendinger. En behøver ikke å være enig, men slik er det mer sannsynlig å bli vár alle omstendigheter, og at virkemidlene fungerer. Så er det kanskje enklere å få gjennom politikken når en foreslår det en mener er fornuftig, etter å ha tatt hensyn som ofte forsvinner i tanker om hva som er praktisk og populært.