Det beste vi nordmenn vet, selfølgelig etter det å sitte inne og se skirenn, er det å reise til nye land for å oppleve nye kulturer.
Dette er selvfølgelig en interesse jeg også er tilhenger av. I år gikk min reise til Lettland, eller som vi nå i nyere tid har begynt å kalle det; Latvia. Nærmere bestemt til turistmagneten Riga. Byen hvor viruset kan få løpe løpsk på nyklipt gress og finslipt brostein.
Allerede da jeg og min kamerat bestilte turen begynte vi begge å vise sykdomstegn. «Dævven steiki så billig herre reisa e!», sa vi nærmest i kor like før vi trykte på «Bekreft kjøp»- knappen. Jeg var offisielt blitt smittet av «Feriedyr»-viruset.
Da vi ankom flyplassen var været og temperaturen upåklagelig. Dette likte viruset godt, og allerede på vår første taxitur fikk viruset meg til å si; «Fytti grisen så billig det e å ta taxi her, det e jo itj halv pris av Norge!», sa jeg til min kompanjong i baksetet. Taxisjåføren skjønte fint lite av mine trønderske fraser, heldigvis.
Selvfølgelig hadde vi ordnet oss med en leilighet som var billig, men med topp standard. Denne bestillingen ble nok også gjort med god hjelp av viruset. Jeg var i alle fall snar med å påpeke pris og standard sammenlignet med pottit-landet vi kom fra. Jeg begynte raskt å få vondt i hodet og magen av viruset, muligens med god hjelp av en mengde alkoholholdig drikke og store mengder mektig mat. Hver eneste pastaskrue og halvliter måtte kommenteres. «Søkki så billig!» og «Herre hadd vi itj fått for samme prisen i Norge, nei!» var feriens mest brukte ord.
Det at vi spiste og drakk nærmest kontinuerlig gjennom en uke gjorde ikke saken noe bedre. Dette ble faktisk så utrolig billig at vi endte opp med å bruke flerfoldige tusen kroner på et hav av mat og drikke vi ellers aldri ville spist.
«Feriedyr»-viruset lurer meg fortsatt til å tro at turen var billig.