Det har vært noen fantastiske dager denne uka. Da jeg skulle kjøre hjem fra jobb på tirsdag, stod termometeret i bilen på 35 grader da jeg svingte ut fra parkeringsplassen. 35, tenkte jeg, bilen har jo stått i sola. Så det bikker vel ned under 30 når bilen kommer litt i bevegelse. Men bra det da, temperaturer langt oppe på 20-tallet er vi heller ikke bortskjemte med.
Da jeg svingte inn i garasjen hjemme, stod termomenteret like forbasket på 35 grader. Om det nå var slik at biltermometeret viste en grad eller to for mye, så var det uansett ubeskrivelig varmt til Verdal å være. 33 grader ble også den offisielle målingen på værstasjonen i Leirådal - ny rekord.
Jeg elsker ekstremvær. Kanskje med unntak av ekstrem kulde. Det har vært tider hvor jeg har måttet sitte med pledd hjemme i leiligheten min fordi kulden har slått inn gjennom veggene og det har vært uråd å få anstendig temperatur ved hjelp av en enkel vifteovn.
Flom er fascinerende, så lenge det ikke rammer en selv. Vind er ikke like morsomt, og tordenvær var et mareritt da jeg var mindre. Men i murkolossen på Garpa føler jeg meg trygg. Om det er riktig å gjøre det, vet jeg ikke. Men jeg følte meg alltid mer utrygg i barndommens hus i Malvik.
Så kanskje er det når alt kommer til alt først og fremst varmen jeg elsker. 25 pluss i september, 20 i april eller 15 i desember. Og nå 35 i juli. Så deilig.
Å kunne sitte ute på verandaen når det begynner å bli litt skumt ute om kvelden, i 24 grader. Det er som Syden.
Min gode venn værspåmannen sa det skulle bli en sommer i år som i 2014, da det også var veldig varmt veldig lenge. Likevel valgte jeg å gardere meg med å bestille Syden-tur. Det er enda mer sjarm hjemme enn på Mallorca, så klart. Men nå tar jeg uansett ferie.
Puh.