Kan jeg få alles oppmerksomhet? Vi har en ny europamester her til lands. Karsten Warholm, mine damer og herrer! En skikkelig kjappis, både i kjeften og på tartandekket.

Jeg har hatt æren av å være en arg konkurrent til den hyggelige Dimna-gutten ved flere anledninger i yngre alder. Jeg fikk tidlig merke både på kropp og hode at her har vi med en skikkelig fyr å gjøre. En skikkelig europa- og verdensmester, men også en mester i å knuse alles tro på videre satsning.

Et møte vi hadde i 2013 sitter igjen i ryggmargen enda den dag i dag. Vi møttes i finaleheatet på 60 meter hekk i ungdomsmesterskapet innendørs. Det var meg og Warholm, Warholm og meg. Warholm hadde vunnet, det hadde ikke jeg.

Ved oppropet i callroom var jeg faktisk raskere enn Warholm. Jeg fikk signert startlisten hele fem sekunder før han. Trodde jeg. Arrangøren på andre siden av bordet ville det nemlig annerledes. «Du har for lange pigger, du får ikke delta i finalen før disse er byttet», sa idioten av en arrangørfjott. Jeg hadde allerede makspuls og fikk se at alt håp gikk ut av callroom og inn i hallen.

Så fikk jeg kontrabeskjeden. «La gå, vi sier at du får løpe, men du må forvente protester fra dine konkurrenter». Jeg la på sprang mot bane fire. På vei mot banen huker dödaren av alle dödare tak i meg. «Jasså, for lange pigga? Sånt skjer. Berre du ikkje vinn får eg vera fornøyd», kom det fra Warholm, etterfulgt av et ufortjent klapp på skuldra.

Warholm pigget seg først over målstreken, og jeg kom et lite stykke bak. Warholm var i gang, og jeg var ferdig. «Eg kjem no ikkje te å leggje inn protest», kom det fra gullgutten før han hastet videre til høydematta. Høydekonkurransen hadde nemlig startet. Heller ikke der hadde Warholm for lange pigger.