Hva er egentlig de aller første minner vi mennesker kan huske? Hvor gamle er vi før empiriske data fester seg for godt?
Erindringene startet med at jeg satt og pratet med et familiemedlem. Vi pratet om hvor fantastisk det er å observere utviklingen til barn i barnehagealder. Vi kom inn på hvor gammel et menneske er før minnet fester seg. Jeg sa at jeg faktisk ikke tror jeg kan komme på noe som jeg har opplevd, før omtrent i skolestart-alder. Fra 1985, og fremover husker jeg veldig mye. Min samtalepartner mente han kunne huske vage minner fra han var i fireårs alder. Først tenkte jeg at dette var ganske utrolig. Men etter at vedkommende kaffeslabberaspartner hadde dratt, ble jeg sittende og tenke litt mer på denne tematikken.
Glemte minner
Plutselig kom det minner. Minner jeg hadde glemt. Eventuelt fortrengt i mengder av år. Minner om tur ned til Øra for å kjøpe ny TV, eller fjernsynsapparat som det ble omtalt som den gang.
Vårt fjernsynsapparat gikk ad dundas i, jeg tror årstallet må ha vært 1983. Jeg husker meget godt at det var like før en stor høytid, eventuelt en stor fjernsynshappening. Dette fordi mine foreldre ble litt rastløse og ville ha på plass en reserveløsning ganske kjapt. Vi var heldige. Min mor hadde en tante som kunne meddele at vi skulle, vederlagsfritt, få deres gamle apparat.
Påske i stuen
Etter hvert som historien skrives, husker jeg hvilken høytid vi hentet vårt nye reserveapparat. Det ble pyntet til påske i stuen. Med gule kyllinger og malte egg for anledningen. Vi var på den tiden to søsken, det kom en attpåklatt i 1984. Men det ble ganske kjapt et lite problem konstatert. Det gamle apparatet vi fikk, vederlagsfritt fra en snill tante, var et svart/hvitt apparat. Ti år tidligere hadde nok det vært helt greit. Men i 1983 (muligens 1984) var ikke svart/hvitt apparat greit lengre.
Minnet kommer om øratur ned på forretningen til Hedman. Hedman Radio og TV hadde den gang tilhold i Nordgata. Jeg mener butikken lå ved siden av Vefabygget. Erik Hedman hadde tilbud på en splitter ny Telefunken som sendte i farger, samt medfølgende fjernkontroll! Dette var stort og dette var fremtiden for inndalinger som ikke var helt fornøyd med fjernsynsforholdene, på tross av at den siste ordningen hadde kommet vederlagsfritt.
Ny Telefunken
Det ble salg for forretningen den dagen. Men tilbake til essensen av denne historien. Hedman var ikke ringere enn at han grunnet glede over å ha solgt en splitter ny Telefunken, sa at vi på kjøpet, valgfritt fikk med ei LP-plate.
Min far er født i 1951 var, og er en stor fan av Elvis Presley. Butikken hadde flere plater med kongen. Men min far tenkte nok mer på sin sønn den dagen. Plata som ble med oppover dalen var Nicole Seibert. Med hennes vinnerlåt i Eurovision, eller Grand Prix som vi sa, fra 1982. "Ein bisschen Frieden". Nicole sang om fred i verden under en kald krig.
Tilbake til hva ens første minne er. Jeg husker at jeg ble litt betatt av denne 17-åringen fra Tyskland som sang så vakkert, der hun satt med en hvit gitar. Jeg kan ikke ha vært mer enn 4-5 år. Jeg erindrer godt at min mor merket denne "forelskelsen" og terget meg litt.
Tysken var ikke så god, så på hjemmebane ble det alltid sagt, da Nicole sin LP skulle spilles: - Nå vil Frank høre "Ein bisschen hani". Det var tittelen jeg selv satte på sangen til min første forelskelse.