(Fortsettelse fra Nordlig Regnbue forrige nummer)
Hva er opphavet til vennskap mellom folk? Dessverre vet nordmenn lite om hjemlandet mitt. For over 10 år siden besøkte jeg museet dedikert til folkemordet på armenere i Armenia sammen med mine norske venner. Det var en mandag, og museet var allerede stengt. Men da lederen for museet fikk vite at mine gjester var fra Norge, åpnet han museet. Hvorfor er det slik at i den andre enden av Europa, i Armenia, har Norge en plass i hvert innbyggers hjerte? Hva er opphavet til vennskap mellom folk? Hvorfor kan et par mennesker i denne sammenhengen gjøre langt mer enn hva hele stater makter? Hvorfor er navnene til Fridtjof Nansen og Bodil Catharina Biørn til denne dag udødelige for Armenia og det armenske folk?Det var over 15 år siden. Jeg var på flyet fra Oslo til Moskva. Nesten alle i flyet var russere. Bare en mann ved siden av meg leste en norsk avis. Jeg sa til ham at jeg snakker russisk, kjenner russiske flyplasser godt og kan hjelpe ham. Han takket mye, men sa at han ofte reiser den veien og flyr til hjemlandet sitt. -Hvor er hjemlandet ditt? spurte jeg. -Armenia, sa han. Jeg prøvde å snakke med ham på armensk, men han kjente ikke språket, selv om han var armener. Da han begynte å fortelle historien sin, fikk jeg sjokk. Han var barnebarnet til den legendariske Bodil Catharina Biørn.
Navnet hennes er velsignet for alle armenere Bodil Catharina Biørn var en norsk misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor. Hun reiste som misjonær til den armenske byen Mush i Tyrkia i 1905. Etter å ha opplevd ødeleggelsen av hele den armenske bydelen, massakren av befolkningen, nære medarbeidere og barna i barnehjemmet, reiste hun hjem til Norge i 1917. Hun hadde med seg et foreldreløst armensk barn som hun hadde adoptert. (Jussi Flemming Biørn, som jeg traff på flyet, var sønnen til dette barnet). Men allerede i 1921 reiste hun til den nyopprettede Armenske Republikken og startet Norsk Barnehjem for midler innsamlet i Norge. Hun ble utvist av bolsjevikene i 1924, da de kun tillot kristne organisasjoner å drive barnehjem (Armenia var blitt en del av Sovjetunionen). Men hun kunne ikke glemme de armenske barna som hadde mistet foreldrene sine i folkemordet. Hun reiste deretter til Aleppo i Syria og etablerte et nytt barnehjem der, samt en poliklinikk for de armenske foreldreløse barna som overlevde folkemordet på armenere i 1915. Dette drev hun til 1934, da hun returnerte hjem til Norge for godt. Hun fortsatte å støtte barna gjennom innsamlinger, avisartikler og foredrag til sin død. Overalt, i byen Mush i det historiske Armenia, i Den Armenske Republikken og i Aleppo i Syria, kalte de armenske foreldreløse barna henne "Mor". Det er nesten 100 år siden, men til denne dag er ordet "Mor" og Bodil Biørn blitt synonymer for armenere. Folk husker henne og er veldig takknemlige overfor Norge. Tidligere besøkte en spesiell delegasjon fra Armenia Norge. Etter en spesiell seremoni tok de jord fra Bodil Biørns grav med seg til Armenia. Urnen med jord fra hennes grav ble lagt ned ved minnesmerket i Jerevan over folkemordet i 1915. Og slik kan armenere legge blomster på hennes grav.
Nansen følte en sterk kjærlighet til Armenia og det armenske folk Nansen prøvde så langt han kunne å hjelpe de armenske flyktningene som etter folkemordet i 1915 var spredt til mange land. Nansen-året 2011 – 150 år etter hans fødsel er hans navn fremdeles kjent i Armenia. Nansen, som da var 64 år, besøkte dette særpregede landet i 1925. For ham var det en gammel drøm å kunne besøke dette særpregede landet. Men allerede før dette hadde han gjort mye for det armenske folk. Nansen var godt orientert om det armenske folkets heroiske fortid og om den vanskelige stillingen det hadde havnet i. Nansen prøvde så langt han kunne å hjelpe de armenske flyktningene som etter folkemordet i 1915 var spredt til mange land. I 1927 ga han ut boken «I Armenia». I boken presenterer han leseren for Armenias historie. Han påpeker at Armenia er en av vuggene for vår sivilisasjon. Han verdsatte Armenias rolle i europeisk kultur. Nansen følte en sterk kjærlighet til Armenia og det armenske folk, og han fikk naturlig nok mange venner både i Armenia og utenfor landets grenser. Så lenge han levde, var Nansen i brevkontakt med dem. Norge fødte og fostret Nansen, men da han døde, var tapet kanskje størst for Armenia. Hele folket sørget. Nansens eldste datter, Liv Nansen Høyer, tok opp sin fars arbeid. I hennes bok «Om min far» er et helt kapittel viet Nansens forhold til Armenia. Dette kapitlet heter «Folket som ble glemt av stormaktene». Hun skrev til sine armenske venner: «Dere armenere var min fars åndelige sønner. Han var svært begeistret for dere. Denne kjærligheten var gjensidig. Armenia og armenerne satte Nansen høyt. Mange takknemlige armenere kaller sønnene sine Nansen.
Det beste minnesmerket for min far vil være det armenske folks takknemlighet og kjærlighet Da Nansen døde, samlet armenere over hele verden inn midler for å bygge en gul Nansen-statue. Men datteren hans, Liv Nansen Høyer, sa at det var unødvendig. -Det beste minnesmerket for min far vil være det armenske folks takknemlighet og kjærlighet, skrev hun. Det er nå mange år siden Nansen lukket øynene sine. Mye har skjedd i denne tiden; vi har hatt en ødeleggende verdenskrig, og imperier har gått i oppløsning. Det ble krig med Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakhs selvbestemmelse og rett til gjenforening med Armenia. Omleggingen av industrien og generelle strukturproblemer skapte umåtelige problemer overalt. Armenia vant sin rett til uavhengighet og ble medlem av Europarådet. Uansett hva som skjedde med Armenia og det armenske folk, ble Nansen aldri glemt. For mange år siden trykte Armenia et frimerke med Nansens portrett. Et av de største og teknisk best utstyrte sykehusene bærer Nansens navn. Foran sykehuset står Nansens skulptur. I hovedstaden Jerevan er det en skole og en gate oppkalt etter Nansen. I hovedstaden i Armenia finnes Nansens museum, et barnehjem, og et kvartal i Gyumri har hans navn, osv. Jeg har sett minst fire Nansen-statuer i Armenia.
Hvor er Nansen når de trenger ham mest… Hvert år blir det arrangert et seminar kalt ”Nansen og Armenia” ved Armenias Vitenskapelige Akademi. Deltakerne har vært mange, inkludert presidenten i det armenske parlamentet, den armenske utenriksministeren, vitenskapsmenn fra forskjellige land, kirkelige ledere, og gjester fra Australia og Norge. Nansen er blitt en del av den armenske historien. Tidligere besøkte en spesiell delegasjon fra Armenia Oslo. Etter en spesiell seremoni tok de jord fra Nansens grav med seg til Armenia. Urnen med jord fra Nansens grav ble lagt ned ved minnesmerket i Jerevan over folkemordet i 1915. Og slik kan armenere legge blomster på hans grav. 24. april hvert år sørger armenere over hele verden over den halvannen millionen armenere som ble drept i Øst-Armenia i 1915. Mange demokratiske land i hele verden (Frankrike, Hellas, Canada, Sveits, Argentina, USA, Tyskland, Slovakia, Nederland, Belgia, Sverige, osv.) har anerkjent og fordømt folkemordet som tyrkerne gjennomførte i 1915. Og til tross for at Norges beste sønn og datter var blant de første som fordømte dette, har dessverre ikke staten Norge gjort det ennå! Hvordan er situasjonen i Armenia i dag, 100 år etter folkemordet? Ganske komplisert. Dette lille demokratiske landet er nå en del av den siviliserte verden. Det er en "erkefiende" for diktatorene. Og nabolandene - Tyrkia, Aserbajdsjan og Russland - ønsker å slette dette lille landet fra kartet. 100 000 armenere skal ha forlatt sine hjem og flyktet fra Nagorno-Karabakh etter konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia. Roger Rein har skrevet på Facebook-siden sin, «Fridtjof Nansens statue er fremtredende plassert i Jerevan. Jeg har gått forbi polfareren, fredsprisvinneren og vennen av Armenia mange ganger de siste to ukene. Mange armenere spør seg nå hvor Nansen er når de trenger ham mest…» (Fortsettelse i Nordlig Regnbue neste nummer) Varazdat Grigoryan Nordlig Regnbue, meget spesiell korrespondent Jerevan (Armenia) – Levanger (Norge)
