Jeg er 6 år gammel, og det er så mange uforståelige og attraktive ting i verden. Jeg har ingen inndeling av ukedager; førskolebarndommen virker som en solid fridag. Vi bor i en treroms leilighet med mamma, pappa, bestemor og bestefar. I det ene rommet er det en farge-TV uten fjernkontroll, i det andre en svart/hvit-TV med en antenne som må justeres hele tiden for å "fange" bildet. Jeg har en kjæreste som jeg allerede har hatt et bryllup med (bestemor var presten som giftet oss). Min "mann" er en lekekatt i plast jeg kaller Steven, oppkalt etter en av karakterene i serien "Dynasty". Jeg har en dacha hvor de søteste og største jordbærene vokser. Bestefar, som jobber som elektriker, tar ofte med noe søtt etter jobb. "Kaninen spurte meg om å gi det til deg," - og jeg tror virkelig at et sted i byen er det en kanin med gaver til høflige jenter. Jeg har en bokhylle (og dette kan høres ut som en liten barnehobby), men jeg likte virkelig å se på kunstkataloger før jeg gikk til sengs. Jeg visste ikke hvem Rubens, Bryullov eller Velasquez var, men mine øyne kjente maleriene deres. Jeg elsker hester, de er mange av dem i maleriene til gamle kunstnere, de er vakre og grasiøse, men du kan ikke klapp dem i virkeligheten. Heldigvis har jeg andre besteforeldre som bor her og nylig har kjøpt en hest. Bestefar sier at han kjøpte den til meg, og jeg tviler ikke på det. Det er en platespiller i leiligheten der vi bor. Fars musikksmak virker veldig spesifikk for meg. Jeg husker albumomslagene og skuffelsen over lyden deres. Den vakre regnbuen fra Pink Floyd-albumet hørtes ikke vakker i det hele tatt. På en annen plate er en mann "hengt med lyspærer" - ikke noe spesielt heller. Men cubanske eller afrikanske melodier er mye mer livlige, ukrainske sanger er veldig triste og for vanlige til å høre på en båndopptaker. Men det er ett omslag som virkelig fanger min barnlige oppmerksomhet. Det er mange uforståelige skapninger på det, men de skremmer meg ikke. Kate Bush og albumet "Hounds of Love". Hele livet trodde jeg at sangeren var fra Polen. Den "bestemor, bestemor" var allerede kjent og melodiøs for meg. Det var ikke så mange land i min verden som for en fem år gammel, bare mitt hjemland Ukraina, det fjerne og nære Polen, hvor slektninger og bestemødre bodde, og det uvirkelige Amerika, som jeg så på TV-serier og (hvor folk allerede hadde mobiltelefoner og datamaskiner). Ved eksklusjonsmetoden "tilskrev" jeg Kate Bushs polske statsborgerskap, og denne tanken levde i hodet mitt til forrige uke. Vel, nå er jeg 31, og det er så mye uforståelig og attraktivt i verden. Jeg vet nå at det er mer enn tre land i verden. Gjennom ett stort og aggressivt land befant jeg meg i et annet mindre og fredelig nordland. Da jeg var barn, sa noen at mitt uvanlige etternavn for Ukraina, "Koterlin", har skandinaviske røtter. Jeg visste ikke hvordan Skandinavia var den gangen, men her er jeg. Og jeg har det bra her, selv om jeg fortsatt ikke vet sikkert hvor etternavnet mitt kommer fra. Forrige uke hørte jeg på norsk radio (så jeg kan allerede høre og forstå de fleste podcaster og sanger). Det var et program om den britiske sangeren Kate Bush (farvel polsk statsborgerskap); de snakket om karrieren hennes og albumet "Hounds of Love", og innimellom samtalesegmentene var det musikk. Det var spennende og trist på samme tid. Alt i min verden har endret seg siden jeg var barn og så på musikkplater. Det kunne faktisk ikke vært annerledes. Endringer betyr at livet går videre, selv om "kaninen med søtsaker" ikke kommer til meg, men til sønnen min. Selv om pappa er mer en historieforteller enn en historieforteller på grunn av sykdommen, og oftere "lytter til tonen fra luftalarmen enn til gamle rockehits". Selv om jeg sitter sent på kvelden alene i et land hvor jeg faktisk ikke har noe, har jeg minner og musikk. Jeg kan pakke meg inn i dem som et varmt teppe for å gjøre det litt varmere. Vel, jeg har også et bilde i en magisk kjole (som på Kates album). Riktignok flyr ikke monstrene ut av det (alle monstrene sitter i meg). Khrystyna
Fra Ukraina