Da jeg var liten, drømte jeg om å bo ved sjøen. Gjerne nordlig, kaldt og øde, slik at det ikke ville være turister, strandfester og andre mareritt for en typisk introvert.
Og så vokste jeg opp. Så kom krigen, og jeg måtte flykte fra hjembyen og hjemlandet til de nordlige, arktiske fjordene. Til å begynne med, ved ankomst, var jeg i sjokk, både stort og veldig naturlig. Et annet språk, en motsatt kultur, andre verdier og syn på problemer... Hva skal man gjøre, hvordan skal man takle alt dette og ikke bli helt gal? Jeg fant frelse ved å gå ut i all slags vær. Når jeg ser norsk natur, føler jeg meg rolig og inspirert. I disse øyeblikkene blir nye handlinger for historiene mine født, skjebnene til mine helter blir behendig stilt opp, og dialogene harmoniseres levende. På julaften skjedde et ekte julemirakel med meg, som totalt endret min oppfatning av Norge og det norske folk... Jeg forlot leiligheten om kvelden... Og den første julegaven ventet på meg fra eierne av huset jeg bor i. Så søt og utrolig fin. Takk Gud for nordmennene! Uten å overdrive, dette er fantastiske mennesker! Norge lærer meg utholdenhet, mot og enkelhet. Og nordmennene selv er en avgrunn av aksept og sjarm. Når jeg er i selskap med utelukkende nordmenn, blir jeg øyeblikkelig den vakreste, smarteste, mest talentfulle og grasiøse - for det er slik de ser og oppfatter meg. Hånden på hjertet, jeg føler meg ikke dårlig her, men jeg har veldig lyst til å reise hjem... Takk til Norge for å være utrolig gjestfrie. Et land som bryr seg om alle emigranter, slik at de ikke føler seg malplasserte og fremmede her. Og spesiell takk til alle nordmenn - dere har et stort kjærlig hjerte og et hav av omsorg, oppmerksomhet og aksept inne i dere. Jeg er glad for at jeg havnet i Norge og kan bo her, studere og blomstre på alle mulige måter.
Lina Padura fra Ukraina