Snart er jul igjen. Folk over hele verden gleder seg til jul, men jeg er, mildt sagt, litt skuffet og litt stresset. Om en uke er det jul igjen, og allerede nå er jeg i panikk. Jeg er ikke sikker på om jeg kan overleve denne gangen. Gud vitner, jeg elsker nordmenn. Gud vitner, jeg er stolt av mine nye landsmenn. De er så flinke! De er så flinke til å skape vakre jenter, hyggelige mannfolk, barna som ligner på engler. De er så flinke til å skape litteratur, musikk og kunst. De er så flinke i idrett. Og i tillegg kan noen av dem spille sjakk. Men samtidig er det ting nordmenn er verdens dårligste på. For eksempel, gavetradisjonen i Norge! Mildt sagt – spennende. Normalt sagt – kollaps. Snart er det jul, og folk gleder seg til gaver. Jeg elsker å gi gaver og ikke minst å få gaver. Å gi eller få gaver er en slik nytelse, en slik glede. Fortell meg hva slags gaver du har gitt til venner, og jeg kan fortelle hvem du er. Å gi en gave som sprer glede til den som får den, er et ekte kunstverk. Det krever følelser, fantasi og litt penger. Av det siste (penger) har nordmenn nok, det tror jeg sikkert. Men det første og det andre - følelser og fantasi? … Jeg tviler stort. Og pengene nordmenn har nok av, hjelper ikke for å skape høytid for andre. Litt om hva slags gaver jeg har gitt til mine norske venner; 10 år gammel fantastisk armensk konjakk (16 flasker), en veldig stor kjele med rødbetesuppe for 20 personer, en fiolinkvartett som spilte fin musikk i en bursdag, tequila fra Mexico (fem flasker), prisen min (et kunstfat som jeg har fått som Nordtrønderhumanist for 2010), et veldig fint keramisk juletre, tur til Armenia i 14 dager for to personer osv. Og litt om hva jeg har fått som gaver her i Norge. En enkel ostehøvel (som symboliserer at jeg kommer til å bli norsk), 200 gram brunost, en teskje (for å ta oliven fra en boks), en brukt nøkkel (som symboliserer at jeg kommer til å åpne låste hjerter!), sokker (Norge er et kaldt land, vet du) … En av mine norske venner sa at hun hadde en kjempefin gave til meg. Jeg var kjempeglad for det. Endelig, endelig, ropte jeg. Jeg var så nysgjerrig. Og endelig kom den dagen. Hennes gave var; «Jeg har et tema som du kan skrive om!?» Tusen takk, bare det manglet jeg for å bli lykkelig! Slike temaer har jeg tusenvis i hodet mitt. Jeg overlevde dette. Men hvis jeg i år får de samme julegavene som jeg har fått de siste 23 årene, da finner dere meg i beste fall på St. Olavs hospital. Hvert år får jeg julegaver av mine norske venner. Og en gave er mer «interessant» enn de andre - arbeidshansker, mappe for papirer, frø til fugler … osv. I løpet av de 22 årene på hver jul får jeg en konvolutt. Med stor spenning åpner jeg den og håper alltid at det er noe interessant i den. Jeg tar det ut og nesten gråter av forundring. Det er et bilde av noens katt, hund eller kanin!... Vær så snill, jeg tåler ikke dette mer - ikke bilder av kjæledyrene deres i år! Slik er livet mitt i Norge. Men før jeg kom til Norge, fikk jeg litt bedre gaver. Jeg har fått en bil (broren min sin gave), en fin, ny sykkel (av min venn), fem dagers ferietur til Las Vegas (av søsteren min), en seilbåt (av min venn), og 1500 dollar for å kose meg med jenter (for 30 år siden, av min libanesiske venn), osv. Dere kan sammenligne selv.
Vili fra Armenia