Fereshte har allerede vært asylsøker i Norge i omtrent 13 år! Og til tross for at jeg er en superaktiv og uforbederlig optimist, var jeg skuffet og deprimert. Til tross for at det var vakre, lykkelige, snille og hjelpsomme mennesker rundt meg, hadde jeg en følelse av at jeg var foreldreløs, feilaktig og uheldig i denne feiringen av livet - jeg var en asylsøker. Jeg var sjalu og misunnelig på alle. Jeg var sliten av å være bekymret hele tiden, jeg var sliten av stadig å bevise noe, jeg var sliten av å spare hver krone, jeg var sliten av å føle meg hjelpeløs, jeg var sliten av at nesten ingenting avhenger av meg selv... Jeg trodde det var urettferdig. Jeg, i min beste alder, var ensom og asylsøker i to år. Det var veldig vanskelig. Fereshte er en smilende dame fra Iran. Hun har allerede vært en asylsøker i Norge i omtrent 13 år! Og til tross for mengder av problemer og vanskeligheter i hjemlandet sitt eller i Tyrkia (hvor hun bodde og jobbet med sin 12-13 år gamle sønn), for 13 år siden, sammen med sin 16 år gamle sønn Hassan Parandeh, kom Fereshteh til Levanger som asylsøker. Selv om Fereshteh var en asylsøker og bodde på Leira asylmottak, tror jeg at alle, eller nesten alle innbyggerne i Levanger, husker henne. Hun og sønnen erobret Levanger med en gang. Hvem kunne stå imot deres varme smil, fullt av kjærlighet!
På 17. mai-arrangementet i Levanger begynte hun å gråte. Det var tårer av glede Ja, Fereshteh er moren til Hassan Parandeh. Hun er moren til den fantastiske gutten som i 2019 var vår hovedtaler på 17. mai-arrangementet i Levanger sentrum. Hassan Parandeh! Jeg husker godt den dagen da han begynte som elev på Levanger voksenopplæring. Alle vi som jobber med innvandrere la merke til ham med en gang. Han er en helt spesiell gutt, og allerede den gangen var han utrolig flink, hyggelig og hjelpsom. Da Fereshteh så at sønnen hennes sto foran så mange snille, vakre mennesker og holdt hovedtalen på 17. mai-arrangementet i Levanger, begynte hun å gråte. Men det var gledestårer. Det er allerede snart fire år siden. Men hver gang hun husker den dagen, blir hun i tvil. Skjedde det virkelig, eller var det bare en drøm? Derfor er hun veldig takknemlig for å få bo i Norge. Ikke bare for demokratiet, men også for de flotte menneskene som bor i dette landet.
Levanger, som er og for alltid vil være min hjemby i Norge Nå er Hassan lege i Ålesund, men uten fantastiske støttespillere i Levanger hadde det ikke gått så bra." Hun vil aldri glemme klassekameratene til Hassan ved Levanger videregående skole, som ga ham styrke etter en klassetur til Krakow. På slutten av norsktimen fikk sønnen hennes en bok der alle 24 av hans klassekamerater hadde skrevet utrolig varme og sterke hilsener. -Alt dette ga meg håp og styrke i en ellers svært krevende situasjon, sier Fereshteh.-Jeg er så takknemlig for Levanger fordi alle vi har møtt i Levanger har gjort sitt beste for sønnen min. Hassan gikk på norskkurs, tok pianokurs, begynte å synge, var med Kveldskoret, gikk på videregående skole, og med stor hjelp fra Levanger-innbyggere studerer han ved et statlig universitet i Bergen. Jeg tror at Levanger alltid vil være vår hjemby i Norge. Det er helt forståelig at Fereshteh som mor snakker mye om sønnen sin. Men hun er også en veldig aktiv, flink, munter, allsidig og hjelpsom dame.
Hennes malerier er fulle av lys, stemning og optimisme Jeg er sikker på at mange i Levanger kjenner henne. Fereshteh er litt spesiell. Tenk bare, Tommy som jobbet på Leira, lærte henne å spille sjakk. Bare det. Men Fereshteh deltok i sjakkturneringer og vant priser! Og det er ikke alt, her i Levanger gikk hun på magedanskurs, og i dag er hun flink til å danse. Og dette er ikke alt. Fereshteh deltok på malekurs. Jeg har sett hennes malerier! Utmerket. Hennes malerier er fulle av lys, stemning og optimisme. Hennes malerier viser at Fereshte er et fargerikt og optimistisk menneske. Og det er ikke alt heller – Fereshte var et aktivt medlem av kvinnegruppen som i all hovedsak var for kvinner fra Leira. Og i tillegg er hun med damer som syr, og kvinner som strikker, med norske kvinner som baker kaker og lager blomster av keramikk.
Hun er så takknemlig og savner mye Og det er heller ikke alt. Hun var med i Røde Kors, Kafe Verden, Vinyard kirken, Sanitetsforeningen, Frivilligsentral osv. – Og overalt traff jeg gode og varme mennesker, forteller Fereshte. – Jeg savner dem alle så mye. Hun er så takknemlig og savner lærerne fra Levanger voksenopplæring, ansatte på Leira asylmottak, alle vennene sine... For oss flyktninger er Levanger som en stor familie. Da Leira asylmottak ble lagt ned, og Fereshte måtte flytte fra Levanger, hadde vi følelsen av at ett av våre familiemedlemmer var borte. To måneder etter dette, besøkte jeg henne i Trondheim. Det var ikke nok at det var en veldig kald vinter, i tillegg til korona. Hun var glad for å ta imot meg, men jeg merket tristhet og tretthet i hennes øyne. Fereshte var deprimert. Men da hun begynte å snakke om Levanger, kom hun i godt humør, og øynene hennes begynte å skinne.
Hennes sjel er i Levanger -Ja, det er sant. Allerede to måneder har jeg vært i Trondheim, men sjelen min er i Levanger, sa Fereshte. Jeg er født og oppvokst i Teheran, Iran. Men jeg savner ikke Iran. Hjemlandet er et ekte fengsel for aktive, muntre, åpne og glade damer som meg. Men jeg savner Levanger. Jeg drømmer bare om den dagen da jeg får oppholdstillatelse og kan dra tilbake til Levanger. Nylig besøkte jeg Fereshte igjen. Hun var i bedre humør. -Til tross for at jeg ikke er ung lenger, liker jeg fortsatt aktiviteter som unge mennesker pleier å gjøre, sa Fareshte.- Jeg kan stå på skøyter! På mandager og onsdager jobber jeg frivillig litt, lager mat, lærer å sy på symaskin, går på strikkekurs. Jeg er aktivt medlem av Evangelistens kirke. Og én eller to ganger i uken går jeg på aerobic. På onsdager går jeg på norskkurs. Jeg er alltid blant mennesker, fordi jeg elsker mennesker rundt meg. -Jeg har to fantastiske barn, sier Fereshte.- Majid bor i Teheran. Han har allerede to barn. Majid jobber på høyteknologisk felt. Hassan jobber som lege i Ålesund. Begge hjelper og støtter meg alltid. Begge er positive, snille og nyttige mennesker. Jeg er ett lykkelig mor!
Vi venter på deg i Levanger! - Fereshteh, blir du ikke trist eller misunnelig når tusenvis av folk fra hele verden får oppholdstillatelse i Norge, mens du allerede har vært i Norge så mange år uten positivt svar fra UDI? - Absolutt ikke, sier Fereshte. Det er kanskje min skyld at jeg ikke har vært flink nok til å bevise at en kvinne som meg har livet i stor fare i Iran. Jeg kan ikke leve der. Og hvert år blir det bare verre. Det finnes en organisasjon i Norge, NOAS, som prøver sitt beste for å hjelpe meg helt gratis. Og nylig informerte advokaten min meg om at saken min vil bli behandlet i Oslo domstol i desember. Dette er min siste sjanse til å bosette meg i Norge. Advokaten min er veldig optimistisk. Jeg er det også. Kjære Fereshte, hvem kan stå imot ditt varme smil, fullt av kjærlighet! Det kommer til å gå bra, kjære Fereshte! Vi krysser fingrene og venter på gode nyheter fra Oslo. Kjære Fereshte, vi venter på deg i Levanger!
Vili
Fra Armenia
