Jeg lærte at for å bli akseptert i Norge, må man jobbe og kunne gå på ski  Jeg kom til Norge og Levanger den 19. september 1989 klokken 23:45. Det var en kald natt med mye regn. De første dagene i Levanger var veldig vanskelige uten jobb. Det var ikke mye å gjøre, og tiden gikk veldig sakte. Det var bare én TV-kanal, og uansett kunne jeg ikke forstå hva de sa på TV, og alle programmene sluttet ved midnatt. Butikkene stengte klokken fem, og jeg fant ikke mye å gjøre. Mange fra mitt hjemland kom til Levanger før meg, og hver av dem fortalte meg litt om hvordan det var å bo i Norge. Mange av rådene jeg fikk, var veldig nyttige. Jeg lærte at for å bli akseptert i Norge, må man jobbe og kunne gå på ski. Selv om jeg prøvde hardt i tre vintre på rad, klarte jeg ikke å gå på ski, men jeg var heldig og fant en jobb.

Jeg ble kjent som en som ikke sier nei til en jobb  Allerede i 1990 fikk jeg tilbud om å være julenisse og stå foran dører for å invitere folk inn til å kjøpe gardiner. Mange fikk tilbudet, men de sa nei til jobben fikk jeg fortalt. For meg var det en start for å bli kjent med norsk arbeidsliv. Deretter fikk jeg tilbud om mange forskjellige jobber. Jeg ble kjent som en som ikke sier nei til en jobb, og det hjalp meg med å få flere jobbtilbud. Gjennom jobbene ble jeg kjent med mange og lærte mye, men alle jobbene var bare for kort tid, og noen av dem var vanskelige. Det jeg aldri glemmer, er at jeg en gang falt fra trappa mens jeg malte taket. Jeg lå på gulvet, og en snekker som jeg jobbet med, kom og kikket på meg og sa at det ikke var noe problem, det kommer flere utlendinger for å få den jobben. Min lønn den tiden var 4080 kr. etter skatt, og tenk, med den betalte jeg leie til leiligheten og strømmen i Okkenhaugveien, og resten var nok til livsopphold.

Jeg beklager for ting jeg ikke klarte bra og for ting jeg ikke lærte, som for eksempel å gå på ski I januar 1992 signerte jeg endelig en avtale med Levanger kommune på den tiden, både med teknisk etat og kulturetat. Jeg var ferdig med praksisen og jobbet kort tid. Jeg jobbet på mange forskjellige steder etter behov, inkludert internasjonalt senter, biblioteket og til slutt Levanger Voksenopplæringen. Jeg begynte å jobbe i levanger Voksenopplæringen fra januar 2000, og nå har det gått 24 år siden jeg begynte å jobbe på skolen. Jeg lærte mye fra alle jobbene jeg hadde, men voksenopplæringen lærte meg mest. Jeg møtte mange mennesker fra mange forskjellige land og kulturer. Mange lærere her lærte meg noe nytt hver dag. Jeg lærte at det alltid er nye ting å lære, og det tar aldri slutt å lære. Jeg var ung da jeg begynte å jobbe for Levanger kommune, og den gangen så jeg på de som var nær pensjonsalder som veldig spesielle. Jeg tenkte at de hadde jobbet i mange år, og hva hadde de opplevd? Var det mulig å jobbe så mange år? Jeg spurte meg selv. Nå som jeg har jobbet i over tretti år, ser jeg at tiden går så fort, og om noen år blir jeg også pensjonist. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som jeg har fått jobbe sammen med. Alle som hjalp en uerfaren gutt å få jobb, lærte meg og tålte meg gjennom alle årene. Og jeg beklager for ting jeg ikke klarte bra og for ting jeg ikke lærte, som for eksempel å gå på ski. Arman Rad fra Iran