Den eneste som han var så glad i døde for mange, mange år siden På grunn av jobben min jeg har truffet , snakket og ble kjent med verdens berømte mennesker – politiker, forfattere, astronauter, skuespillere… Men når jeg snakker om veldige viktige ting, forteller jeg mye om Amir. Han er en veldig interessant, talentfull og hyggelig kar. Amir er allerede i sin beste alder. Men han har ikke kone, ikke barn, ikke hus, ikke venner... Han har nesten ingenting og ingen i verden. Den eneste som han var så glad i, den eneste som var hans i hele livet, mamma, døde for mange, mange år siden… For 40 år siden var Amir lykkelig, talentfull og munter. Livet var som et eventyr. Amir kunne har blitt forfatter, kunstner, oppfinner eller skulptør, men… Men da han var 12 år gammel, ble det gjennomført en revolusjon i Iran. Og et av verdens mest historiske, kulturelle, velstående land ble fordypet i mørket… Og det er ikke nok. Da Amir var 19 år gammel, startet krigen mellom Iran og Irak. Han var høy og sterk. Han ble sendt til krigen. Alle hans venner og de som var sammen med han i skyttergraven, ble drept. Han fikk skader, var sjokkskadet, mistet tenner og hørsel, var på randen av døden, men overlevde.
Under krigen fikk han fysiske og mentale problemer Det var mange år siden, men til i dag sørger han over sine soldater, venner som ble ofret under krigen. -Jeg savner dem, forteller Amir.- Vi var gode, trofaste venner, som brødre. I krigen venere mer en venner. Da var jeg på sykehuset sog jeg dem siste gang. Jeg kommer aldri å glemme deres døde ansikter.. Etter militærtjenesten bodde han to måneder hos faren sin. Det viste seg at under krigen fikk han mentale problemer. Etter en stund sa faren at Amir måtte flytte fra hans hus. Faren mente at han oppførte seg unormalt. Han gikk ut fra huset uten en krone i lomma si. Mamma var allerede veldig syk og kunne ikke hindre faren… Fra den dagen har Amir vandret i verden for å finne et stille sted å bosette seg. Helt sikkert, mange Levanger innbyggere kjenner han på ansikt. Han har en sykdom som gjør at han ikke greier å være inne. På grunn av dette Amir er nesten bestandig ute og sykler. Hver dag, uten noe mål syklet han til Verdal, 2-3 ganger til Magneten og til Nesset. Amir er en iransk asylsøker og bodde på Leira. Levanger var den eneste byen i løpet de siste 30 år hvor Amir har følt seg trygg..
Amir har allerede vært 13 år som asylsøker i Norge Uflaksen, skuffelsen følger ham bestandig. Og kom en dag at han skule flytte fra Levanger. Det er ikke hans vilje å flytte. Nei, helt omvendt. Etter så mye vandring i verden, i Norge drømmer Amir om å legge til kai seg på en stille, snill havn som Levanger. Men staten hadde allerede bestemt – Leira Asylmottak skule legges ned. – Jeg har alltid vært innvandrer fra land til land, fra by til by, sier Amir. – Jeg kom tilbake fra krigen da jeg var 22 år gammel, og jeg var bestandig syk, jeg var bestandig alene. Jeg kunne har blitt forfatter, kunstner, oppfinner eller skulptør, men jeg bodde i et land der folk ikke betyr mye for dem, og folk må springe fra dag til natt for brød. Amir har allerede vært 13 år som asylsøker i Norge. Han bodde 6 år på Rjukan, 3 år i Arendal, 2 år i Melbu og allerede 10 måneder her i Levanger. Nå han bor på ett asylmottak i Trondheim. Der også som i Levanger prøver han å fiske og sykle. Dagtiden er bra for ham. Problemene startet om natta. Han er redd for å sove, for å ikke sove, tegner Amir. Amir har fått litt penger fra staten, men uansett bruker han penger på å kjøpe oljemaling.
Isteden å hjelpe meg, i hjemlandet mitt ble jeg kaldt «dum», «syk» Krigen er avsluttet for mange, mange år siden. Men den fortsetter i hans nattdrømmer ennå. Når han sover, har han en kniv under puta, akkurat som under krigen. Veldig ofte ser han marerittet i søvnen. Bare en gang før i livet har han fortalt om sine problemer til noen. Og det var til søsteren sin. Hun gråt så mye… Da var han på Levanger fan følte seg i trygt. -Jeg føler at de som jobber på Leira hjelper meg med stort hjerte. De som jobber der, er hyggelige mennesker, sier Amir. – De prøver å hjelpe bestandig. Aldri i livet mitt har jeg sett så snille, så profesjonelle folk. Ingen, til og med søskena mine, har gjort for meg mer enn de som jobber på Leira. Jeg har en sykdom og ofte trenger jeg hjelp. Men isteden å hjelpe meg, i hjemlandet mitt ble jeg kaldt «dum», «syk». Jeg ble skadet, mistet så mye på grunn av krigen, men isteden hjemlandet har gjort ingenting for å behandle meg. Jeg føler at de som jobber på Leira hjulpet meg med stort hjerte.
Det er bestandig interessant å snakke med ham og se hva han har tegnet Amir trodde at endelig for han litt hvile og endelig han kan skrive bok og kan fortsette å tegne. Amir vandret så mye land i verden, har vært i så mange vakre byer, – Intet ett annet sted i verden har jeg truffet så hyggelige og snille mennesker, sier Amir. – Der i Levanger, første gang i livet, karikaturen min ble trykket i avisa. Der i Levanger ei avis skrev om meg en ganske stor reportasje. På grunn av dette, der i Levanger folk allerede kjente meg. Jeg ble kjent med en redaktør og en journalist her i Levanger. Jeg har en sykdom som hindrer meg i å greie å ha nære relasjoner. Det var kjempevanskelig for meg å forlate byen. Da Amir fikk vite at Leira skal legges ned, var litt sur på skjebnen. Han vet ikke hva som skjer med ham. Hvor skal han? Hva skal han gjøre? Når jeg er i Trondheim, prøver jeg møte med han. Det er bestandig interessant å snakke med ham og se hva han har tegnet. For 3 uke siden besøkte jeg Amir igjen. Ny tegningene og karikaturene som han laget likte jeg godt. Dessverre kan jeg ikke trykke på avisa to av hans de siste erotiske maleriene. De var så genialt, sines jeg.
Jeg ser og prøver å finne vakre og fine ting overalt Jeg spurte ham om planene hans. – Jeg har en følelse at jeg er fanget av skjebnen og jeg bestemmer ingenting… sa Amir. – Men det er ikke Norges sitt skyd. Menneskene og staten er veldig snill mot meg. Her på mottaket folk som engler, prøver sine beste for å hjelpe meg. Akkurat som i Levanger. -Amir, blir du ikke trist, eller misunnelig at det kommer tusenvis ukrainere og folk fra andre deler i verden og de for oppholdstillatelse med en gang, men du er her i Norge allerede så mange år uten positiv svar fra UDI. -Kanskje de har mer behov for dette, sier Amir. -Amir, hva sines du hvem er sinn skyld at du er i sånn situasjon, spurte jeg. -Jeg kjenner ingen som ødelagte livet mitt. Og ikke bare livet mitt. Se hva som skjer i verden. Jeg tror at noe, et eller annet sted er galt i verden. -Men etter så mye vanskelighetene og ulempene du føler seg lykkelig fremdeles? -Jo. Fordi ser jeg og prøver å finne vakre og fine ting overalt. Og kanskje jeg eier nesten ingenting. Ikke kona heller. Det betyr jeg har ikke så mange ting for å miste, ikke så mange ting som avhenger av dem.
Jeg vet at skjebnen har skapet noe bra til meg også Amir sin beste venn er sykkelen hans. Den en este viktig ting som han eier. Han hadde en lystig nyheter for meg. Han har kjøpt nesten gratis en oppblåsbar kajakk. Nå han har to venner -en på landet og en på sjøen. Og hvis været er bra han seiler på sjøen, ser på solnedgangene på sjøen, fisker. A fiske er bra for økonomien hans. Slik han kan spare litt penger for å kjøpe maler utstyr. Noen ganger går Amor på diskoteker for å se dansende mennesker. -Har du sjekket opp dame? Spurte jeg. -Nei, dessverre. Hvem er jeg!? En stakkars sylsøkker og i tillegg for å gjøre det trenges litt penger. Ja, det er sant, sines jeg. Jeg har vart også asylsøker og skjønner det bra. På grunn av psykiske sykdommer hjerte hans banker sterkere og fortere. Han har vart på sykehuset. Folk som jobber der var veldig snill mot meg, de behandlet hjerte mi. Og jeg er så takknemlige dem. Men vet ikke hvordan kan jeg for å kompensere, hva godt kan jeg gjøre for dem. -Hvordan bli forandret livet ditt da en dag for du oppholdstillatelse i Norge. -Alt blir mer bedre! Da kan jeg drømme igjen! Kanskje livet mitt blir mer stabil og jeg kan sitte og skrive bøker, eller skal male mer. Jeg elsker Norge, folk som bor her i landet. Jeg vet at alt blir bra til meg, at skjebnen har skapet noe bra til meg også.
Vili fra Armenia. PS . Jeg håper Amir får oppholdstillatelse i Norge. Og jeg er sikker på at han velger å bosette seg på Levanger, byen som var så snill mot ham.
