Hele livet vårt består av å vente. Enda mer – selve livet begynner med å vente, å vente på et nytt liv.
En gravid kvinne venter på den første sparken og at babyen beveger seg inne i magen. Paret håper at babyen ikke kommer til verden tidligere enn spådd termin, og samtidig, hvis babyen foretrekker å sitte lengre i magen, er det heller ikke bra.
Foreldrene venter på dagen for første kjøp av barneleker og dagen da disse lekene endelig skal slutte å ligge overalt i leiligheten. De venter på det første ordet, og så venter de når de endelig kan være i stillhet og nyte det. Vi venter på dagen da vi kan bli voksne og selvstendige, og når vi får dette, så vil vi bli små igjen. Vi venter så ofte på den perfekte jobben, det perfekte forholdet eller det perfekte øyeblikket at vi glemmer at livet ikke varer evig.
Mennesker venter, men tiden klarer ikke stå stille og vente. Min bestemor har bodd alene i ti år.
Da min bestefar døde, ble det kjøpt to plasser på kirkegården – til ham og til min bestemor (som fortsatt lever). Hun kommer til gravstedet hans og vet at han «venter» og at det frie rektangelet av land også «venter».
Hun har lenge kjøpt de fineste klærne til sin egen begravelse, spart opp en sum penger og ønsker å være så selvstendig som mulig og ikke forårsake ulemper for andre, selv når det er mulig å ikke tenke på det. Det viser seg at livet begynner med forventninger og slutter med dem. Folk venter på jul og snø, umiddelbart etter å ha kastet juletreet begynner folk å vente på påske eller sommerferie.
Det er fint når forventningene er hyggelige. Folkevisdom sier at glede blir til lykke når det er noen å dele den med. Men hva skal man gjøre når man må vente på noe man aldri forventet å vente på, for eksempel slutten av krigen? I snart to år har det blitt servert mange engstelige nyheter i tillegg til morgenkaffen. Og dette er ikke den beste frokostblandingen, må jeg si.
Å lære om historiske hendelser fra sidene i en bok og fra øyenvitners munn er to forskjellige opplevelser. Men heldigvis har livet ikke bare en mørk farge, det finnes også lyse striper. For eksempel en økning i dagslystimer. Januar er som natten før soloppgangen. Mørket er ikke så tykt som det var for en måned siden. Man kan allerede se vårens silhuetter. Søvnige jorda under snøen, en kald elvs arterie under broen, en rund og søt spurv på en busk - alt venter på berøringen av solen. Her i Norge begynte jeg spesielt å sette pris på lyset og vente på det. Det virker ganske rettferdig at i førkristen tid begynte det nye året om våren. Faktisk handler våren også om å vente på et nytt liv. Og det er ganske rettferdig, fordi varme forventninger om at det blir et liv er mye mer behagelig enn å vente på døden.
Khrystyna
Fra Ukraina