Jeg har bodd i Norge i fire måneder. Mannen min har bodd her i 10 år, så jeg har besøkt flere ganger tidligere. Senere begynte jeg å studere i Polen, og jeg ønsket å fullføre studiene først. Derfor måtte vi vente med å flytte hit. I lang tid ville jeg ikke flytte til Norge fordi sønnen min har Aspergers syndrom. Jeg var redd for at han ikke ville klare seg i et nytt land og møte andre barn. Nå bekymrer jeg meg ikke lenger, fordi han har lært norsk raskt og trives veldig godt på skolen. Selv om jeg har bodd i Norge i kort tid og ikke kan snakke mye norsk, har jeg blitt overrasket over flere ting. Jeg ble overrasket over hvor mange nordmenn under 40 som snakker veldig bra engelsk. Jeg ble også overrasket over mye byråkrati i Norge, spesielt da jeg var i Skatteetaten. Det som har overrasket meg mest positivt, er sønnens skole. Jeg er veldig glad for at han kan lære et nytt språk og møte mennesker fra andre kulturer. Hver dag er han mye ute i pausene. Han kan gå til en skog eller en lekeplass, og av og til drar han med klassen til en gård. Det er veldig viktig at barn kan tilbringe tid utendørs. Noen ganger har jeg følt meg ensom og savnet fritidsaktivitetene i Polen. Jeg savner også maten og klesbutikkene i Polen. Jeg liker ikke å kjøre bil, derfor savner jeg også offentlig transport. Jeg planlegger å jobbe i en barnehage i Norge, så jeg har tatt norskkurs. Det er litt vanskelig for meg, men jeg er veldig entusiastisk. Det er fint å dra på skolen hver dag fordi jeg kan møte andre i en lignende situasjon. På skolen har jeg blitt kjent med ukrainske mennesker og mange nye nordmenn. Jeg opplever at nordmenn er positive til innvandring. Jeg tror også at noen ikke liker folk fra Polen, kanskje fordi mange polske innvandrere ikke ønsker å lære norsk. Jeg planlegger å bli i Norge, men jeg vil flytte til Trondheim. Hilsen Aleksandra fra Polen