Endelig, etter en lang periode som varte i åtte år, landet flyet ned fra himmelen, bærende med seg de mest dyrebare og kjære menneskene som hadde ventet lenge. Med disse setningene henvendte min mor seg til alle flyene hun så på himmelen og ba dem bringe hjertet hennes tilbake til henne, de som bor i et land veldig langt unna. Drømmen ble virkelighet, og som skjebnen ville ha det, reiste jeg sammen med barna mine etter mye lidelse og vanskeligheter for å besøke min mor, som skulle møte min datter for første gang. Reiseplanen tok flere måneder for forberedelse av de juridiske dokumentene som vi trengte som flyktninger uten identitet. Vi hadde ikke rett til å reise uten å oppfylle alle kravene til det landet vi skulle til. Tiden kom for å reise, veien var lang og slitsom, og jeg ble utsatt for rasisme på flyplassene på grunn av mitt midlertidige reisedokument som flyktning. Etter alt som har skjedd, ankom vi, og møtet med min mor var fantastisk. Det var en blanding av sterke følelser og en blanding av tårer av lengsel og glede, tristhet og skuffelse over min fars bortgang som hadde ventet lenge på meg, til ingen nytte. Etter at vi kom hjem til min mor, var det ingenting som før. Det var vårt gamle hus, men uten en helt. Jeg skyndte meg til min fars rom og la meg på samme sted som min far for å kjenne min fars sjel. Åh, pappa, jeg savner deg... Du er borte... Du har gått bort, og vakre tider har gått sammen med deg som aldri kommer tilbake. Ingenting er vakrere enn en familiesamling, deres støy og latter. Det vakreste jeg savner nå er familiesamling ved middagsbordet og de humoristiske kommentarene til hverandre, og når hele familien ler høyt sammen. Den latteren som kommer fra dypt av hjertet mitt. Den som jeg alltid lengtet etter. Jeg tilbrakte fine dager som ble registrert som en fin hendelse i livshistorien min. Et liv med søsknene mine er et helt annet liv fylt av eventyr, skjønnhet og håp. Vi gikk på mange forskjellige turer sammen og dro til stranden i 3 dager! Til og med maten smakte annerledes... Det var som et luksusparadis som i Tusen og en natt. Jeg glemte hva ensomhet var mens jeg var sammen med de mest dyrebare menneskene... Og som vanlig flyr tiden raskt, og min feiring er over, og den andre moren min (Norge) venter på meg. Jeg hvisket inni meg selv: "Mamma Norge! Jeg har savnet deg også!" Mora mi pakket alle bagasjene mine med håp, kjærlighet og takknemlighet, vinket til oss med håp om å møtes igjen og igjen. Ella fra Syria
