Jeg var ikke lenger asylsøker, men ennå er det lenge til at jeg er integrert i det norske samfunnet. Jeg følte meg som en uteligger. Asylsøkerne har sin verden, nordmenn har sin, bare jeg var ute.
Nei, det går ikke. Jeg hadde ikke jobb, ikke Mercedes, ikke eget hus ved sjøen, nesten ingen kroner på bankkortet mitt, ikke norske venner heller. Og det var ikke alt, jeg hadde ikke norsk kjæreste eller i verste fall norsk kone. Det kunne ikke fortsette slik. Jeg må integrere meg i samfunnet for å få alle disse fine tingene som mangler i livet mitt, veit du.
Jeg må finne en løsning på dette. Jeg må finne en annen måte å gjøre det på. Jeg må tenke litt mer analytisk. Hva har nordmenn som jeg ikke har? Når jeg tenker på dette, blir jeg skuffet. Jeg har nok ingenting for å bli integrert! Jeg har ikke norsk navn, jeg har ikke lys hudfarge og blå øyne, jeg har ikke norske venner eller kjæreste og mye-mye mer. I tillegg er jeg kort og snakker dårlig norsk! Stakkars meg!
Det er kjempevanskelig å ha norske venner. Jeg er ikke sikker på om de vet hva det betyr. Fordi de snakker så lite! Og alt de gjør er så rolig! Jeg vet at alle menneskene i verden, på tross av nasjonalitet, religion, hudfarge, alder, partimedlemskap og sivilstatus har 36,6 grader temperatur. Men jeg er sikker på at nordmenn har lavere enn det!
Men Gud som vitne, jeg prøver og prøver å integrere meg i det svært rare samfunnet. Jeg prøver å snakke med norske.
Det første spørsmålet som nordmenn stiller meg er:
– Hvor kommer du fra?
Jeg vet ikke hvorfor nordmenn spør om det. Uansett vet de nesten ingen ting om landet mitt, til tross for at hjemlandet mitt ligger i Europa, sånn som Norge også.
For å vise hvor hjemlandet mitt ligger, har jeg bestandig med meg et kart over hele verden. Og når de spør meg: «Hvor kommer du fra?», sier jeg navnet på landet mitt og ber dem prøve å finne hvor det ligger.
De prøver å finne landet mitt i Asia, i Amerika, i Australia og selv om jeg har lys hårfarge, prøver de å finne hjemlandet mitt i Afrika også. Derfor blir jeg nødt til å vise dem hjemlandet mitt på kartet. De blir kjempeoverrasket når de får vite at hjemlandet mitt ligger i Europa, sånn som Norge.
Andre ting som de vil vite, er om jeg er kristen eller…
Ærlig talt, dette spørsmålet liker jeg best. Med stor entusiasme forteller jeg at vi er det eldste kristne landet i verden, at vår kirke kalles Den Hellige Armenske Apostoliske Kirke, at kirken kalles det fordi da Kristus døde, kom to apostler til Armenia og de laget kirker og andre spennende ting.
Men det er helt utrolig, nesten samtlige de vil vite hvor kommer jeg fra og om jeg er kristen, eller…?
Hva slags utdanning vi har, interesserer ikke nordmenn. Når de får vite at vi har høy utdanning, blir de ofte sjokkert. De blir overrasket over at det finnes skoler og universiteter i andre land i verden.
– Hvorfor kom du til Norge? Bare nordmenn kan stille et slikt spørsmål. Det er helt normalt at mennesker flytter. Til og med nordmenn har flyttet i løpet av historien. I dag bor det i USA og i Canada millionvis av nordmenn. I dag kan dere se mange høye, sterke, blåøyde og spennende mennesker andre steder i verden – de er vikingenes verk, tror jeg.
Eller kanskje nordmenn synes at landet er så kjedelig, at de undrer seg over at noen flytter hit!
Egentlig tror jeg at nordmenn synes at hjemlandet sitt er kjedelig å bo.
Jeg tviler på at de norske har en hemmelig plan.
Allerede i Norge bor og trives hundretusenvis av innvandrere. Det er sant, Norge er et helt fantastisk land å bo i. Før trodde jeg at nordmenn trivdes her i landet også. Men de siste årene har jeg merket at nordmenn bruker hver eneste mulighet for å dra bort fra landet. For eksempel, på den siste påska. En høytid for kristne, ikke sant? Man bør være hjemme, blant familien. Det er tid for huske hva Jesus gjorde for oss. Men hva gjør de norske? Først trodde jeg at de reiste som pilegrimer til Betlehem. Men det var helt omvendt. I påsketiden drar de til Kanariøyene, Thailand, Åre eller på forskjellige steder i verden. Kort sagt, de drar bort fra Norge.
Stakkars Jesus. Hvis han visste hva nordmenn skulle gjøre i påskedagene, ville han blitt torturert og ofret seg for dem etterpå? Jeg tviler.
Jeg har bodd i Norge i 16 år allerede, og jeg merker at vi, innvandrerne, allerede blir mer og mer nordmenn, mens de norske blir mindre og mindre.
På den siste 17. maifeiringen, var det færre folk i Borgertoget, eller i gatene enn før.
Hvor var de? Kanariøyene, Thailand eller Åre?
Jeg har merket at de mister ikke mulighetene for å reise fra Norge. Jeg tviler på at de har en hemmelig plan. Jeg tror at de en vakker dag vil forlate landet og bosette seg i annet sted i verden – Kanariøyene eller Thailand.
De har nok penger til dette, veit du. Norge er et demokratisk land, og de kan gjøre hva de vil. Vi blir veldig takknemlige for dette. Men, kjære nordmenn, hvis dere vil gi landet i arv til oss, bør vi få vite om dette så tidlig som mulig. Fordi vi har så mye å gjøre, veldig mye å forandre her i landet, veit du.!
Utdrag av Varazdat Grigoryans (Vili) kommende bok Lykkejeger
Dette er en artikkel fra Nordlig Regnbue. Andre ting du kan lese om i dagen nummer er:
Å være frisør passer kjempefint for Abdal Karim