Etter så mye vandring rundt i verden, drømmer Amir om å legge til kai på en stille og snill havn som Levanger

Allerede i for 15 år siden var Amir en asylsøker i Norge. Jeg snakker ikke farsi, Amir snakker ikke armensk. Vi kan heller ikke engelsk. Han hører dårlig, og det er vanskelig å forstå hans norsk. Men jeg og Amir er gode venner, og jeg er så stolt av dette. Amir er en av de mest interessante og forbausende menneskene jeg har møtt i livet mitt. Allerede i en alder av 15 år var Amir en asylsøker i Norge. Han bodde 6 år på Rjukan, 3 år i Arendal, 2 år i Melbu, og 2 år her i Levanger. Mange innbyggere i Levanger husker ham sikkert. Han har en sykdom som gjør at han ikke kan være inne. På grunn av dette er Amir nesten alltid ute og sykler. Hver dag, uten noe spesielt mål, sykler han til Verdal, 2-3 ganger til Magneten, til Nesset, til Hoya... For snart fire år siden flyttet Amir fra Levanger. Det var ikke hans ønske å flytte. Nei, helt motsatt. Etter så mye vandring rundt i verden, drømmer Amir om å legge til kai på en stille og snill havn som Levanger. -Her i Levanger ble karikaturen min trykket i avisen for første gang i livet mitt. Her i Levanger skrev to aviser en ganske stor reportasje om meg. På grunn av dette kjenner folk meg allerede her i Levanger. Jeg ble kjent med en redaktør og en journalist her i Levanger. Jeg har en sykdom som gjør det vanskelig for meg å ha nære relasjoner. Men her i Levanger fikk jeg venner.

For 40 år siden var Amir talentfull og munter… livet var som et eventyr Han har ingen kone, ingen barn, ingen bolig, ingen penger... Han har nesten ingenting i verden. -Ingen andre steder i verden har jeg møtt så mange hyggelige og snile mennesker, sier Amir.-Det blir veldig vanskelig for meg å forlate byen. Men staten bestemte at Leira asylmottak skulle legges ned. Amir er allerede i sin beste alder. Men han har ingen kone, ingen barn, ingen bolig, ingen penger... Han har nesten ingenting i verden. Den eneste han var så glad i, den eneste som var hans i hele livet - mamma, døde for mange, mange år siden. For 40 år siden var Amir talentfull og munter. Han ble født i Teheran. Livet var som et eventyr. Men da han var 12 år gammel, ble det gjennomført en revolusjon i Iran. Og et av verdens mest historiske, kulturelle og velstående land ble dypt fordypt i mørket... Og det stoppet ikke der. Da Amir var 19 år gammel, brøt krigen mellom Iran og Irak ut. Han var høy og sterk. Etter fire måneder med intens opplæring, ble han sendt til krigen.

Til at selv i de mest umenneskelige situasjonene, forsøker Amir å fortsette å være et menneske Det var mange år siden, men han sørger fortsatt over sine soldater, venner som ble ofret under krigen. Han var bare ti kilometer fra frontlinjen. I militæret reddet han mange soldaters liv, og etter et irakisk flyangrep reddet han livet til en kvinne. Alle vennene hans som var med ham i skyttergraven, ble drept. Han ble skadet, fikk sjokk, mistet tenner og hørsel, var nær døden, men overlevde. Det var mange år siden, men han sørger fortsatt over sine soldater, venner som ble ofret under krigen. Han så hundrevis av unge mennesker bli ofret. -Siden jeg var 11 år gammel, har jeg vært interessert i kunst, sier Amir. -Jeg er en karikaturtegner, og jeg spør meg selv: Kan man være karikaturtegner uten å ha fiender? Under krigen var Amir veldig sulten, han kunne faktisk ha dødd av sult. Og plutselig fløy det gjess over hodet hans. Han hadde våpen, men skjøt dem ikke. Til at selv i de mest umenneskelige situasjonene, forsøker Amir å fortsette å være et menneske.

Etter så mye vandring rundt i verden, drømmer Amir om å legge til kai på en stille og snill havn Uflaksen, skuffelsen følger ham bestandig. Andre ville være i hans tilstand, begynte å hate alle og alt, mistet interessen for livet. Men han er fra en annen leire. Han er snill og forelsket i livet. Til tross for hundrevis av problemer, mistet Amir aldri kjærligheten i livet. Han liker idretter, spesiell sykling, ski, svømming. Han liker å lage mat og dyrke jord. Han er glad i å tegne, skulptur, karikatur, dans og disko, tur i skogen og fjel, frivillig arbeid for folk. Han liker å gråte og å le, han liker humør og nysgjerrighet. Han liker å rope, finne opp, oppdage og forandre. Han er glad i å ha dyr som hund eller katt… Han drømmer å reise på forskjellige steder, bli kjent med andre kulturer, besøke verdens viktigste museer, ble kjent verdenes berømte kunstnere.. Men Amir har ikke oppholdstillatelse i noe land i verden, og alt dette er vanskelig å håpe på. – Jeg har alltid vært innvandrer fra land til land, fra by til by, sier Amir. -Mine unge dager er forkastet. Kom tilbake fra krigen da jeg var 22 år gammel, og jeg var bestandig syk, jeg var bestandig alene. Jeg kunne ha blitt forfatter, kunstner, oppfinner eller skulptør, men jeg bodde i et land der folk ikke betyr mye for dem, og folk må springe fra dag til natt for brød.

Krigen er avsluttet for mange, mange år siden. Men den fortsetter i hans nattdrømmer ennå – Hva har overasket deg i Norge? Spurte jeg en gang til Amir. -Ropene og skrikene i Edvard Munk sin kunst var så høye at jeg ble syk i 2015. Og i tillegg damer i politiet er vakre, og det overrasket meg. Jenter og damer som både er vakre og dyktige. –Amir djan, til tross for ulempene i livet ditt du er snill og forelsket i livet. Hvordan og hvor du får energi og kjærlighet, hva tror du på? -Jeg tror ikke på religion eller gud.Jeg tror på mennesker som strever, er ærlige, intelligensen. Dagtiden er bra for ham. Problemene startet om natta. Han har redd for å sove. For å ikke sove, tegner Amir. Krigen er avsluttet for mange, mange år siden. Men den fortsetter i hans nattdrømmer ennå. Når han sover, har han en kniv under puta, akkurat som under krigen. Veldig ofte ser han marerittet i søvnen. Bare en gang før i livet har han fortalt om sine problemer til noen. Og det var til søsteren sin. Hun gråt så mye…

Han har en følelse at han er fanget av skjebnen og han bestemmer ingenting Da Amir fikk vite at Leira skal legges ned, var han i stress. Han var så sur på skjebnen. Han viste ikke hva som skjer med ham. Hvor skal han? Heldigvis fikk han asylmottak på Trondheim. Når var jeg i Trondheim, vi treffet som regel.. Amir fortalte at han fikk en avslag av søknaden sin og advokaten viste ikke hva han kan gjøre. Men Amir mistet ikke troen at en dag skjebnen skal smile mot ham. -Trondheim er ganske stor by og folk er veldig opptatt, forteller Amir. –Men stor byer har sine fordeler. Her er mange interessante museum, historiske steder, masse steder for å sykle og se på. Jeg spurte ham om planene hans. – Jeg har en følelse at jeg er fanget av skjebnen og jeg bestemmer ingenting… sa Amir. – Men det er ikke Norges sitt skyd. Menneskene og staten er veldig snill mot meg. Her på mottaket folk som engler, prøver sine beste for å hjelpe meg. Akkurat som i Levanger. -Amir, blir du ikke trist, eller misunnelig at det kommer tusenvis ukrainere og folk fra andre deler i verden og de for oppholdstillatelse med en gang, men du er her i Norge allerede så mange år uten positiv svar fra UDI. -Kanskje de har mer behov for dette, sier Amir.

Amir tror at noe, et eller annet sted, er galt i verden -Amir, hva synes du, hvem er skyld i at du er i en slik situasjon? -spurte jeg. -Jeg kjenner ingen som har ødelagt livet mitt. Og ikke bare mitt liv. Se hva som skjer i verden. Jeg tror at noe, et eller annet sted, er galt i verden. -Men etter så mange vanskeligheter og ulemper føler du deg fortsatt lykkelig? -Ja. Fordi jeg ser og prøver å finne vakre og fine ting overalt. Amirs beste venn er sykkelen hans. Det er den eneste viktige tingen han eier. I oktober 2023 traff vi hverandre på IKEA i Trondheim. Amir var i godt humør som vanlig. Han hadde en morsom nyhet til meg. Han hadde kjøpt en oppblåsbar kajakk nesten gratis. Nå har han to venner - en på land og en på sjøen. Og hvis været er bra, seiler han på sjøen, ser på solnedgangene, og fisker. Å fiske er bra for økonomien hans, slik at han kan spare litt penger til å kjøpe maleutstyr. Noen ganger går Amir på diskoteker for å se folk danse. -Har du sjekket opp noen damer?-spurte jeg. -Nei, dessverre. Hvem er jeg?! En stakkars asylsøker, og i tillegg trenger jeg litt penger for å gjøre det.

Amir har startet en tegneseriebok; «Eventyrene til Frosken og lille Kaninen"

Jeg vet at alt blir bra for meg, at skjebnen har noe bra i vente for meg også På grunn av psykiske sykdommer banker hjertet hans sterkere og fortere. Han har vært på sykehuset. -Folkene som jobber der var veldig snille mot meg, de behandlet hjertet mitt. Og jeg er så takknemlig for dem. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan kompensere, hva godt jeg kan gjøre for dem. Rett før jul fikk jeg en melding fra ham at staten hadde bestemt at Amir skulle flytte fra Trondheim... Jeg ringte ham, han var i dårlig humør. Vi avtalte å treffes snart og snakke. Men etter en kort stund fikk jeg en melding fra ham; «Jeg har fått transver til Tingvoll, her er det bare fjell...» Nylig fikk jeg og familien min muligheten til å besøke Amir på Tingvoll. Vi var der i to dager. To dager hvor vi snakket og snakket. Han var glad i folkene som jobbet på mottaket, hvor han hadde fått et ikke så stort, men eget rom. Der prøver Amir også å leve aktivt - hver dag går han på tur, fisker og tegner. -Hvordan tror du livet ditt blir forandret den dagen du får oppholdstillatelse i Norge? -spurte jeg. -Alt blir bedre! Da kan jeg drømme igjen! Kanskje livet mitt blir mer stabilt, og jeg kan sitte og skrive bøker, eller male mer. Jeg elsker Norge og folket som bor her. Jeg vet at alt blir bra for meg, at skjebnen har noe bra i vente for meg også. Det var veldig vanskelig å forlate ham i Tingvoll og si «Ha det bra!». Etter to dager, da jeg kom til Levanger, fikk jeg en melding fra Amir; «Hei Vili djan, jeg har startet en tegneseriebok; «Eventyrene til Frosken og lille Kaninen!'».

Utdrag fra Amirs nettopp påbegynte bok.

Kjære Amir, du er helt utmerket. Hver gang vi møtes, føler jeg at jeg blir fylt med positiv energi. Vili fra Armenia