Jeg vet ikke hvor jeg skal bo om 10 år, men nå bor jeg i Norge. Verden er ikke stabil, og det er vanskelig å legge planer for meg. Jeg vil skrive, selv om livet mitt er i Norge. Jeg er farmasøytisk teknolog og har jobbet i farmasøytiske bedrifter. Jeg har stor erfaring med å gi privatundervisning til ungdommer og har hjulpet studenter med å skrive kurs og diplomer innen ulike temaer som bioteknologi, genetikk, biologiske celler, osv. I Norge tenker jeg at jeg skal begynne å jobbe på skolen som lærer i biologi. Det vil være god praksis for det norske språket. Jeg drømmer om at diplomet mitt blir anerkjent, slik at jeg ikke trenger å begynne å studere på nytt. Det ville vært bra hvis Norge tilbød en test for å bekrefte kvalifikasjonene mine. Jeg har kunnskap og erfaring. Når jeg har oppnådd et høyt norsk språknivå, vil jeg finne jobb i et farmasøytisk firma eller innen biologisk retning. Det kan være nødvendig å flytte til en annen kommune. For meg er det veldig viktig å jobbe og utvikle meg. På grunn av krigen i Ukraina kan jeg ikke komme tilbake, da jeg har militær forpliktelse, og loven vil hindre meg fra å forlate fedrelandet. Også er det viktig med et privatliv. Det største problemet er språkbarrieren. Av og til føler jeg en klump i halsen når mennesker venter på svar fra meg, og jeg er som en hund; jeg forstår alt, men kan ikke prate. Andre ganger blir jeg veldig pratsom. Jeg vet ikke hva det kommer an på, men det er slik hjernen min fungerer. Nå er jeg litt sjokkert, fordi jeg har skrevet en stor tekst. Så, ting tar tid. Marina fra Ukraina