I et korps er alle på banen samtidig. Alle får være med - uansett hvor surt eller fint de spiller. Det er ikke noe a- eller b-lag. Da er det ekstra synd at regjeringen vil legge ned to av fem forsvarskorps.

Da jeg startet i korps som sjuåring var det ikke fordi jeg ville irritere mamma med surt trompetspill, men fordi alle fikk være med. Jeg var spinkel og hadde ikke planer om å bli idrettsutøver, og vokste opp med en storebror som droppet fotballen til fordel for å spille trommer i korps. Da er veien kort hjemmefra til øvingslokalet på barneskolen.

Å ha musikkøvelse i en svett gymsal en gang i uken er ikke det som frister mest, men det gikk fint så lenge vi fikk bruke slengtauene og trampolinene i den samme svette gymsalen i pausene. Og hvis det var boller med hvitost til pausemat. Og rød saft. Ofte kom også foreldrene og hørte på det siste kvarteret av øvelsen. Da var vi stolte da. Slo litt ekstra hardt på skarptromma. Var man heldig fikk man bestemme hva som skulle bli øvelsens siste stykke. Hos meg var favoritten Mule-marsj av Kolaas. Og det er det fortsatt.

Bevar forsvarskorpsene. I mangel på adjektiv på hvorfor regjeringen vil legge ned to av fem forsvarskorps, nøyer jeg meg med å si at det er spesielt. Og trist. Og forunderlig. Korpshøydepunktene for oss i Trøndelag har alltid vært når Luftforsvarets musikkorps kom på besøk. Det var stas. Det er fortsatt stas. Små korpsmusikanter som så opp til voksne mennesker som fikk spille i korps hele tiden. Tenk det. Spille i korps. Hele tiden! Og de var bedre enn oss på å rette på uniformen. Og å gå i takt. Og ikke minst starte å marsjere på riktig fot.

Korps er en bærebjelke i norsk kultur. De som i dag er profesjonelle musikere har mange startet karrieren sin i korps. De ender opp som instruktører, artister, de er involvert i kulturprosjekter lokalt og for barn og unge, og ikke minst deltar de i seremonier og minnestunder i regi av Forsvaret. Tenk deg om. De er alltid der.

Forsvarskorpsene er av stor kulturpolitisk betydning for befolkningen, og jeg mener det er verdt å beholde samtlige forsvarskorps. De er lokalisert rundt omkring i landet, og er med på å løfte det lokale og regionale kulturlivet minst ti hakk med sin tilstedeværelse og sin kompetanse. I tillegg til det rent faglige, er de også forbilder og mentorer for små og håpefulle korpsmusikanter som lærer samspill, hensyn og det at ingen er for gode eller for dårlige til å være med.

Forsvarskorpsene har blitt foreslått kuttet før - og overlevd. Det skal de gjøre denne gangen også. Ja, kanskje kan de finansieres gjennom kulturdepartementet istedenfor gjennom forsvarsbudsjettet. En finansiering må være der uansett. Og den må være forutsigar og langvarig. Å sentralisere virksomheten til østlandsområdet tjener ingen andre enn de som bor der. Norge er et langstrakt land og trenger kompetanse og motiverende forbilder for korpsene også i distriktene. Med over 70 000 aktive i amatørkorps landet over sier det seg selv at alle landsdeler trenger og fortjener en bit av kaka - i dette tilfellet: Forsvarskorpsene.

God nok - uansett. Alle er alltid gode nok for korpset. Det er kanskje ikke kult å være slagverker når det er jul og triangel er det mest spilte instrumentet for kjøkkenavdelinga, men vi får ta det igjen i mai når en konstant trommemarsj suser gjennom gatene i byen vår og på grendeskolene. Og det er lett å bytte instrument. Prøve og feile. Prøve på nytt. Kanskje slutte, og så få igjen interessen noen år senere. I korpsene er det alltid plass. Og alltid en litt for stor uniform ledig.

Dugnad, loddsalg, julemesser og kjøring og henting av trommeutstyr var noe av det foreldrene mine måtte gjennom i løpet av mine ti år i korpset. Og de klagde aldri, fordi det sosiale samholdet med de andre foreldrene gjorde det verdt det. La ungene få drive med den fritidsaktiviteten de har lyst til. Er det korps, ja, så la de holde på med det. Og la oss være helt ærlige: Hva er 17. mai uten korps?

Det er ikke bare musikere som har startet karrieren sin i korps. Skuespillere, sangere og til og med personer som har blitt president i USA har spilt i korps. Jeg er fornøyd med å ha hatt samme fritidsaktivitet som Bill Clinton og Julia Roberts, altså. Til tross for at ordet «korps» har fått en negativ klang i den senere tiden, så går det bra med folk som spiller i korps, altså. Vi er som alle andre.

Ann Helen Skaanes

Tidligere generalsekretær for Ungte Venstre