Noe av det første jeg legger merke til på gården Svedjan er et skilt på den rødmalte låven. Det er Øysteins lov: «Rot e itj låv». Det er nesten så jeg aner et gammelt påbud tilbake til norrøn tid, den gangen nabogården Haug var hovedsete i bygda.

Ved innkjørselen ligger en markant gravhaug. Lynum kan fortelle om flere graver og farens vikingsverdfunn under ei våronn året etter at en mindre haug hadde blitt jevnet ut med bulldoser.

Området har huset de mektigste i bygda. I nyere tid kan vi fra nabolaget nevne størrelser som ordførerne Ola G. Tromsdal og Einar Musum.

–Da det skulle skiftes ut lysledninger og legges kabel her ble det funnet branngraver hele veien inn til gårdsplassen, forteller Øystein Lynum.

Det er som jeg hører et ekko fra Snorre og Heimskringla: «Den fyrste tida kallar dei brennalderen; då skulle ein brenne alle daude menn og reise bautasteinar etter dei».

Her har det altså vært lover og regler før Olav Haraldsson kom med nye påbud til steile, inntrønderske bønder.

–Navnet Svedjan tyder på at det har vært ryddet ny eiendom en gang. Her har det blitt svidd i et nydyrkingsprosjekt, fortsetter Lynum som er dagens gårds-høvding.

Øysteins lov

«Øysteins lov» har likevel en mer prosaisk forklaring enn først antydet.

Tidligere bygningssjef Oddgeir Vold er medskyldig i plakaten, eller egentlig hjernen bak. Det har seg nemlig slik at Øystein Lynum i sin tid satt sammen med Vold i det kommunale «skjønnhetsrådet». Ideen, som aktivt ble fulgt opp av de to herrene, var at det lå et større forskjønningspotensiale hos en del bedrifter rundt om i Verdal.

–Det ble bråk?

–Jeg var formann i dette «skjønnhetsrådet». Ja, en arget på seg folk. Vi var hos bedrifter, dro rundt og pratet med led-erne. Trones Bruk fikk roser for at de hadde det så pent rundt anlegget sitt. Så var det de som fikk et skriv fra oss om at de måtte rydde opp litt rundt seg. «Dæven ta» ble reaksjoner med avisinnlegg... Dette måtte vi ikke blande oss borti!

En piassavakost fikk han også sammen med skiltet, en humoristisk bryllupsgave fra kommunesjefen. Øystein Lynum kan le av det hele i dag.

Mektige pensjonister

Jeg har kommet til Lynum for å høre om han nå akter å rydde opp i eldreomsorgen i Verdal. Han er på andre året leder i Verdal pensjonistlag. De har blitt stadig kvassere i kantene med flere ressurs-personer som kan langt mer enn å arrangere de populære månedlige samlingene på Arken, og de like populære festene med levende musikk i samarbeid med andre lag og foreninger. De er over 350 medlemmer, den største pensjonistforeningen i Trøndelag. Vervingen fortsetter.

–Vi skal bli så sterk som mulig på lands-plan og få en forhandlingsrett, sier Lynum. Han bedyrer at han ikke skal bli sittende i vervet. Han tok på etter Alf Stiklestads mangeårige innsats da Lynum så hvor viktig jobb dette var, og hvor mye det betyr for mange eldre som ellers kanskje kommer seg lite ut.

–Jeg ønsket å bidra.

Ofte i avisspaltene

Etter at Øystein Lynum ble skilt for 10 år siden, har han med sitt pensjonistlags-verv blitt en langt mer offentlig person igjen. Går vi lenger tilbake i tid, til 70- og 80-tallet finner vi Lynums navn ganske ofte i lokalavisas spalter.

–Jeg var i politikken i veldig mange år, forteller Lynum fra den mørkerøde godstolen i skinn.

Vi har forflyttet oss inn i stuelåna fra 1860 og har kikket utover bar åkermark. Her skal det duve i gult byggkorn om noen måneder. Lynum skal snart ut med den røde Masseyen og ta fatt på våronna.

Lenger ut og ned til høyre ser vi møllene på Øra strekke seg mot høyere makter. Vi skuer helt til Mule, og vi skimter Vinne samfunnshus.

–Jeg satt i kommunestyret, vara i formannskapet, fortsetter 74-åringen etter å ha fylt opp kaffekoppen og bedt meg skjære av en bit fra ei nyinnkjøpt fyrstekake.

–Jeg satt i landbruksnemnda, ja, i alle slags nemnder og utvalg i mange år. I tillegg hadde jeg en av landets beste avlsbesetninger for gris. Jeg leverte gris til hele verden. Så ble jeg Ford-forhandler og daglig leder for Ford i Levanger og Steinkjer, jeg bygde opp begge avdelingene.

Lynum fortsetter kortversjonen av yrkeslivet og nevner også eiendomskjøp og salg. Stiklestad Park Hotell eide og drev han noen år. Bygningen til Fokus Bank på Verdalsøra ble kjøpt da de la ned virksomheten.

–Mule Næringsbygg har jeg også vært eier av. Jeg har vært ganske aktiv, men hovedinteressen og det jeg har levd av er likevel gårdsarbeidet.

–Det er mye å snakke om?!

–De fleste vet mye om meg fra før...

Aner i Skogn

Lynum er en solid bauta der han sitter og oppsummerer et innholdsrikt liv. Hans profil hadde vært en amerikansk president verdig. Jeg ser for meg Lynum blant de fire store i Mount Rushmore. Men vi må holde oss på jorda og ikke i Dakota-skyene. Slekta er solid forankret på Innherred. Farfar Marius Lynum giftet seg med «gårdsveitja» på Svedjan. Han kom fra Skogn, ble lensmannsdreng og bodde på nabogården Holmsveet.

–Jeg har vært heldig og har levd et rikt liv. Jeg har fått holdt på med ting jeg ha trivdes med. Og så har jeg hatt en utrolig evne til å ha dumpet borti ting som det med å bli bilforhandler.

Akkurat det med bil var kanskje ikke helt tilfeldig som han selv vil ha det til. Hans piperøykende far Ole Magnus kjørte drosje på Verdalsøra fram til krigens dager. Bilen ble konfiskert av tyskerne, så det ble slutt på turer til Trondheim med fine fruer fra Innherred.

Selv kjører Øystein Lynum standsmessig i 2017. En fullt oppegående svart Mercedes 250 skal byttes til en nyere modell om en måneds tid.

–Jeg er så gammel nå at det er «ikke noe fornuft i noen verdens ting». Det kunne jeg ikke gjøre før, å skifte ut en brukbar bil, altså. Men det kan jeg nå. Det er litt artig å være litt ufornuftig. He, he...

Telefonen fra sykehuset

Livet har så visst ikke bydd på bare medgang etter at han tok over gården Svedjan. Han var født til både fornuft og odel, så den saken er grei. Tre søstre og en trygg familie ga et bra utgangspunkt i livet. Engasjement i Senterungdommen, ett år på Bakketun Folkehøgskole og utdanning ved Mære landbruksskole ga retningen for livets gang.

Men i 1983 får den virksomme bonden og Senterparti-politikeren en beskjed som setter livet i et nytt perspektiv. Dagen etter en undersøkelse for en ryggplage ringer telefonen fra Innherred sykehus:

–Du må komme med en gang! Vi har funnet spor av svulst i hodet på deg.

Det var en hypofysesvulst, stort som et egg. Den 41 år gamle bonden med fjøset fullt av avlspurker hadde ikke merket noen ting, borett fra noen ryggplager. Det ble bestilt øyeblikkelig operasjon på Ullevål. sykehus.

–Dette var i mars, og jeg var helt alene med grisfjøset. Jeg ba om å få utsette operasjonen, til 1. juni. Da reiste jeg. Jeg går fremdeles på medisiner... Det var ei tøff tid. Jeg har lært meg å ta vare på de gode dagene. Det er ingen selvfølge å få stå opp om morgenen og nyte livet.

Lynum drømmer seg bort til moleturer og kaffesup med utsikt fra Skalstu- og Åbofjellet. Der er livet gudegodt å leve. Han snakker gjerne om oterfiske på Leksdalsvatnet, elgjakta og om den nye hytta ved Innsvatnet. Utgangspunktet for de lange fotturer han fortsatt håper å ha fysikk til i mange år framover. Friluftslivet har vært sjelebot i gode og vanskelige dager.

–Du ba om å få utsette operasjonen?

–De syntes det var vanvittig, men jeg kunne ikke bare reise fra fjøset. Det førte til at jeg fikk tak i en meget flink ungdom, han Jan Lundsaunet. Han tok over og ble etter hvert gårdskar. Da jeg ble pensjonist og skulle kvitte meg med grisene, fikk han ta over avlsbesetingen. Han har gård på Forbregdsmyra i dag.

Det tok et års tid å komme på beina. Lynum minnes de første treningsturene på gården. Første mål var den første bjørka i gårdsalleen, neste dag neste bjørk. Det var en tøff kamp som måtte vinnes hver dag.

–Jeg var helt tom for krefter da jeg kom tilbake til huset.

Roser til pleiere

I vår har pensjonisten igjen fått erfaring med helsevesenet. Han fikk lungebetennelse. Også denne gangen er han full av lovord om den omsorgen han har fått.

–Jeg har vel vært død om ikke søsteren min hadde kommet og kjørt meg til legevakta. Jeg ble lagt inn med en gang. Den pleie, omsorg og behandling som jeg fikk der den uka på Sykehuset Levanger... det kunne vært skrevet en egen artikkel om det. De er så fantastisk at det ikke er til å tro. Sykepleierne stilte opp dag og natt, og de visste ikke hvor godt de skulle gjøre det for å hjelpe meg. Og legen, han Brenne fra Frosta, ringer etter at jeg er utskrevet og spør hvordan det går. De skulle hatt en rosebukett hele gjengen. Det er helt enestående!

–Dette står i sterk kontrast til historiene med eksempler fra eldreomsorgen i Verdal?

Nå får pensjonistlederen dette litt huggende blikket igjen, men som etter noen arge sekunder gjerne går over i et avvæpnende, godslig smil.

–Verdal kommune er en trivselskommune på alle vis, men i den senere tid har klart skjedd ting som ikke er så bra i eldreomsorgen. Jeg vil komme med en liten advarsel til de yngste politikerne som vil gjøre seg bemerket; de vet fader ikke hva de snakker om i mange tilfeller. Men store oppslag i avisa, ja det vil de gjerne ha!

Nå er pensjonisten blitt varm i trøya. Og det er nesten så den ustoppede perleugla tar av fra peishylla over ham. Den like utstoppede måren som ble skutt for mange år siden ser også ut til å være på spranget til å skvette av sted med skremte glassøyne.

–Helsebygget, fortsetter Lynum, ideen kom dagen etter de hadde vært på tur sett noe nytt. De kunne dratt til Levanger på befaring. Der begynner de å få orden på det! Og så la de det hele ut på anbud, ha, ha, ha .... Latteren er ironisk, ja. For dette er ikke noe å le av.

Stortrives i Verdal

Etter kraftsalven roer Lynum seg og inntar den mer konstruktive medspiller-rollen:

–Vi krever at det må bli en samkjøring, at vi ser på kostanden ved å vedlikeholde det vi har. Vi trenger ikke nødvendigvis å bygge et kjempehus og plassere alt i hop av funksjoner inni. Vi har tross alt en fin sykeheim her på Øra, like ens på Ørmelen. Vi må se samlet på dette.

Lynum tar et drag av Marlboro-sigaretten og bedyrer at han stortrives i Verdal kommune.

–Med noen justeringer i helseomsorgen blir det topp igjen. Det vil vi arbeide for. Nå må politikerne og administrasjonen lytte på de mange fagpersoner før flere avgjørelser tas. Det er viktig å lytte på motparten. Kanskje har de litt rett.

–Hva slags livsmotto, eller «lov» er det egentlig du selv prøver å følge?

–Ikke noe annet enn at jeg prøver å gjøre det beste ut av hver dag som jeg får. Som jeg sa; det er ingen selvfølge at vi får en ny dag. Og kan jeg hjelpe noen, gjøre en tjeneste... Det skal så lite til for den som trenger hjelp og som blir glad for det. Jeg har sett det selv hva det betyr når noen stiller opp. Vi må være snille med hverandre.