I den lille byen Srirampore – et par mil nord for Calcutta i India står ei kirke med tårn og spir nær på 40 meter høgt. For den som kommer seilende opp Hoogly-floden, ei sideelv til Ganges, er spiret like synlig i dag som tidlig på 1800-tallet da kirken ble bygget av den mektige koloniherren i byen Ole Bie. Han var trønder, født og vokste opp i Trondheim og derfor måtte dette bli ei kirke viet til St Olav.

Høyden på spiret skulle være et klart varsko til de andre konkurrerende kolonimaktene langs elven, Frankrike og England. Hvis de raslet med sablene, så finstilte Ole Bie kanonene. For kanoner hadde han. Han var hard i klypa, vant til kraftig skyts, og han likte å varsle fra med solid kaliber.

Men han var óg en smidig og dreven koloniherre med diplomatisk teft som gjorde at han klarte å få bygget denne Olavskirken mellom hinduiske templer.

Stort og staselig

Historia om Olavskirken i Srirampore er noe langt mer enn en kolonihistorisk kuriositet. Den er et viktig arkitekturdokument, bygget i ny-klassisk stil – og svært lik den verdenskjente St Martin-in-the-Fields på Trafalgar i London. Her er prangende søylepar med kapiteler som på fronten til et gresk tempel, og et lite gavlfelt med monogrammet til Christian 7, som var konge i Danmark/Norge da kirken ble innviet i 1806. Det meste skulle være stort og staselig for Ole Bie. Tidlig markerte han kongelig tilhørighet, og gav den lille byen navnet Fredriksnagore – Fredriks by - etter den daværende monark i København.

Koloniherre

Ole Bies år som koloniherre i India faller sammen med gode tider i Stiftsstaden. Lerchendal gård har året 1762 skrevet på portalen, Bakke gård 1783, og det er i denne perioden selveste Stiftsgården reiser seg. Kontinentale impulser, både i arkitektur og levemåte, vitner om en internasjonal horisont. Handelsrutene åpner seg østover for der var det rikdom å hente – bomull, silke, sukker og ikke minst orientalsk krydder. Etter først å ha arbeidet noen år i Tranquebar på østkysten av India, drar Bie videre nordover, og etablerer seg ved Bengal-bukta som lenge hadde vært et reservoir for europeiske handelsdrømmer. Her blir han sjef fra slutten av 1770-årene og fram til han død i 1805. Året etter står kirken ferdig med tårn og fasade.

Viktig ettermæle

En viljesterk kulturbygger var han og en slagkraftig embedsmann, fortalte tidligere rektor ved universitetet i byen Sumar Kumar Chatteree da jeg møtte ham for noen år siden i kirken foran minneplaten over ’Colonel Ole (Olave) Bie Governor of Fredericsnagore’. Kirken er da også blitt Ole Bies viktigste ettermæle i India, legger Chatteree til, ikke minst fordi den ble et samlingssted for en enestående humanitær og kulturell innsats i de tidlige år. Noe som ikke minst skyldtes Bies hardtslående diplomati opp mot de engelske koloniherrer ved Hoogly-floden.

Gav beskyttelse

Tre revolusjonære misjonærer var nemlig satt under arrest av de engelske myndigheter. De hadde støttet den franske revolusjonens parole om frihet, likhet og brorskap, og skulle straffes for det. Under deres leder William Carey var de nå på flukt, og banket på hos Ole Bie, som straks åpnet og gav dem beskyttelse og arbeidssted i hans Fredriksnagore.

Med en fasade som et gresk tempel, og et spir som kan sees langveisfra står Olavskirken i Srirampore som vitne om trøndersk innflytelse i India.

Olavskirken i byen ble etterhvert det naturlige sentrum for de tre misjonærenes religiøse, kulturelle og humanitære innsats som snart spredte seg rundt i store deler av India. De satte i gang arbeid for å forbedre dyrkingsmetoder for fattige på landsbygda, de bygde hageanlegg og kanaler, drev med biologiske og botaniske studier – startet skoler, aviser, tidsskrifter og oversatte Bibelen såvel som de store indiske epos Ramayana og Mahabharata til lokale språk.

Startet trykkeri

Med Olavskirken som hovedbase startet de også et trykkeri som i dag regnes for å være et av Asias fremste på orientalske håndskrifter, og i 1818 fikk de også i byen, som nå hadde fått sitt gamle navn tilbake, etablert det første universitet etter europeisk mønster i hele Asia – med William Carey som dets første rektor.

Men etter at handelskolonien Serampore ble solgt til England i 1845, ble det slutt med storhetstida og forfallet grep om seg. Det meste ble lagt i ruiner. I dag er det svært få bygninger som står igjen noenlunde slik de var i Bies tid. Den gang Fredriksnagore var ’den vakreste byen i hele sørøst-Asia’ slik den gamle professor Chatteree fortalte. Forfallet satte også sitt begredelige preg på den en gang så staselige Olavskirken.

Forfallet grep om seg

Flere takbjelker ramlet ned i 2009. De hadde vært utsatt for massive termittangrep, og kirken ble stengt etter i mange år å ha vært brukt både til kirkelige handlinger og undervisnings- og fritidsformål. For å gjenskape og sikre både Olavskirken og andre bygninger fra Bies tid i Serampore, har derfor indiske myndigheter i samarbeid med Nasjonalmuséet i Danmark gjennomført en prisverdig og omfattende restaurering og sikring av denne bygningsmassen.

Forteller historier

Kulturminner forteller historier, og historien om Olavskirken i Serampore byr på mange kapitler – om Norge som kolonimakt – om europeisk arkitekturstil på indisk grunn – om misjonærers innsats og kristen praksis blant andre religionsretninger – om kulturminne-forvaltning - ikke minst om en storkar fra Trøndelag med eventyrlyst og kongelige ambisjoner. Og mens vi her i Norge føler oss ubekvemme over å ha vært en kolonimakt, så hyller i dag ’de koloniserte den tid som var. Det er et tankekors. Både et kristent og et kulturelt tankekors. Men fortiden er et fremmed land.