Teaterveteran og videregåendelærer nettopp i noen av de mest kritiske årene, Leif Johannes Sagen, er blant dem som ser frem til premieren - og han har forfattet følgende innlegg med sine tanker om verdalsungdommen og samfunnet på den tiden og fremover. Blant annet den totale mangelen på krisehjelp og bearbeiding.

Heile bygda vårres, som vart by i samme tidsperiode trenger nok dette spørsmålstegnet! Uansett hvordan man velger å tilnærme seg et så trist kapittel i vår historie vil spørsmålet bli hvorfor, eller hvordan var det mulig?

I årene 1990 til 1994 jobbet jeg med en stor del av «statistikken» som assistentlærer og lærer ved Verdal videregående skole. Forberedende grunnkurs ble opprettet på grunn av at så mange primærsøkere fra ungdomsskolen ikke hadde kompetanse til å kunne delta i det ordinære utdanningsløpet. Her ble jeg godt kjent med ungdommen og såg de daglige utfordringene meget godt.

Men dette var kvalitetsungdommer, ofte med stor kreativitet, gjerne bråvoksne og med en meget sterk bevissthet om sin egenverdi...

Kunnskapsnivået omkring psykiatri og rushandtering til oss i førstelinje var enkel og meget generell. Vi ble klappet på skuldra om vi klarte å få elevene til å møte opp og motivere de slik at de ble på skolen dagen ut.

Heldigvis bedret tilstandene seg mot slutten av 1990-tallet, og da vi mot midten av 2000-tallet begynte å se konturene av en ny bølge var hele apparatet mye bedre rustet til å håndtere ungdomsproblemene i byen vår.

Rasmus Rohde og Albert Collett lanserte ideen om rånefestival. Rohde skrev sågar verdens første råneopera. Jeg husker godt at en beskjeden ung mann kontaktet meg om at Styggdalsnemnda kunne være aktuell for å lage denne opera-/teaterproduksjonen. Som kjent ble det slik, og «Råneoperaen Ormstunge» vart et prosjekt der teatermiljøet, rånemiljøet og ungdomsopprørstrangen ble lagt under Arnulf Hagas ledelse.

Prosjektet ble aldri noen økonomisk suksess, men samhandlinga bidro i stor grad til nasjonal oppmerksomhet, velværefølelse hos våre politikere og det som faktisk reddet oss fra en ny dødsboom...

Folket omhegnet utsatt ungdom! Det å bidra, og se utfordringer ble in i Verdal. Båssetting knyttet til hobby/interesse eller sosial tilknytning ble underordnet i denne dugnaden. Innbyggerne i Verdal er norgesmestre i dugnad, men det er alltid lett å «sovne».

Slik vil filmen for alltid bli en vekkerklokke for et krevende samfunn!

Takk til Marte og filmteamet.

Leif Johannes Sagen