Oljeeventyrets pris

Verdal, 1970. Aker blir Europas største boreriggprodusent. Folk flytter fra inn- og utland for å få seg jobb. Kommunen fylles til randen med nye innbyggere. Fra 294 ansatte i 1971 til godt over tusen i 1975. Nye boligfelt blir til, nye bekjentskaper dannes. Ingen lokal tilhørighet, forteller historiker Ragnhild Green Helgås.

–Det de hadde av fritid ble gjerne preget av høyt alkohol- og rusbruk. I tillegg oppsto det gnisninger mellom «det gamle» og «det nye» fordi industribedriften Aker kom med stor tyngde inn i et relativt tradisjonelt landbrukssamfunn, forteller Helgås.

Hva kan vi lære av en slik historie?

–På 1980-tallet oppsto dermed flere perioder med høy arbeidsledighet og sosial uro, som var en viktig faktor i problemene som oppsto i ungdomsmiljøet senere, forklarer hun.

En ungdomsgenerasjon preget av rus, høyt alkoholinntak og opptøyer. Et enormt press på lokalsamfunn og velferdsordninger. Rammer som ikke fulgte økningen i innbyggertall. 1807 ungdommer i Verdal i 1986, 400 flere enn i dag. Oljeeventyrets bakside.

12 år og festdeltaker

Siri Marte Tromsdal var fire år da hun og familien kom til Inndal på midten av 80-tallet. I et lite boligområde i Garnes dannet de en vennegjeng på seks-sju gutter og jenter. Siri Marte, hennes tre år eldre bror Lars Ove, hans kompiser og hennes venninner. Ingen spesielle hobbyer som fotball eller håndball, men fortsatt aldri mangel på ting å gjøre.

–Det var fint å vokse opp i Inndalen. Alle kjente alle og vi tok vare på hverandre, sier Siri Marte.

–Det er rart å tenke på i dag, for det er helt fjernt fra hvordan det er nå. Hadde en unge på 12 år gjort det samme nå, ville noen blitt koblet inn med en gang. Men før var det ingen som så noe galt i det. Det var normalt, sier hun.

Dette er en setning filmskaper Marte Hallem har bitt seg merke i under arbeidet med dokumentaren «I skyggen av oljeeventyret».

–På Ørmelen var det flere innflyttere som ikke kjente hverandre. Og hvordan blir man kjent? Man møtes og tar en dram. Det ville sikkert jeg også gjort om jeg kom ny til et sted og trengte et nytt nettverk. Mange har fortalt at det utviklet seg en festkultur blant voksengenerasjonen som etter hvert foregikk på både helg- og ukedager. Alkohol ble en naturlig del av hverdagen for noen, sier Hallem.

Tøft å ikke være flink

Siri Marte fulgte «normalen» og begynte å drikke etter konfirmasjonen, det samme med Hallem. De gikk begge på ungdomsskole i Vuku, i en tid hvor det å være flink på skolen ikke ble sett på som kult.

–Vi så på skolelysene som noen raringer. Drite i skolen og drikke i helgene, det var det som var tøft, forteller Siri Marte.

Hallem var blant de skoleflinke. Det ville hun skjule ved å teste ulike grenser.

–Jeg var nok ikke blant de verste, men jeg var med på en del i 13-14- års alderen som jeg i dag ser tilbake på med undring. Det handlet om gutter og festing, og om å bevise at man ikke var en beskjeden skolenerd. Det spesielle med 90-tallsgenerasjonen var at vi ble en stor flokk hvor festen gikk svært langt for svært mange, sier hun.

Les også filmanmeldelsen: «Det var dette som var livet»

Euforisk

Helgene ble tilbrakt i Øra-gatene. Det var den store samlingsplassen for flere hundre ungdommer, alle fra ulike hjem og kretser i Verdal. Hjemmebrenten hadde for alvor gjort sitt inntog, og både Hallem og Siri Marte forteller om ei tid hvor mange fikk med seg en halvliter hjemmefra. «Det var normalt». Det var så normalt at det i 1996 ble startet en aksjon kalt «Stopp heimbrent`n». Den fikk bred oppslutning, og har antakelig medvirket til at hjemmebrenning er redusert i dag.

–Hvis du var en litt utprøvende ungdom som ville teste grenser, var ikke hjemmebrent måten å gjøre det på. Derfor gikk noen videre til hasj og andre stoffer, sier Hallem.

Jentene var faste passasjerer på rånebiler i sentrum. I ulike gjenger, i det gigantiske ungdomsmiljøet i sentrum.

–Det ble litt euforisk. Alle var høy på livet, sier Hallem.

–Det var stort sett det eneste vi så frem til hele uka, at vi skulle til Øra og drikke oss full. Det var det som var livet, legger Siri Marte til.

Suksesshistorien

Å drive utested i Verdal var kanskje blant det mest lønnsomme man kunne gjøre akkurat da. 21 år gamle Svenn Robert Berg så store muligheter og ble i 1989 innehaver av Catz i Vektergata.

–Uten å skryte er det nok den største suksesshistorien fra Nord-Trøndelag på 90-tallet, sier han.

Og lønnsomt var det. I 1993 fikk utestedet millionoverskudd og ble Ringnes sin største kunde nord for Trondheim med et volum på 54 000 liter øl.

–I to år hadde vi fullt hus hver eneste helg, og det var stappet før klokken ti om kvelden. Uten at vi hadde noe spesielt arrangement eller band, kunne det være over 250 personer på en fredag. Det var helt vanvittig, forteller innehaveren.

Med enorme ungdomskull, ble det naturlig nok mange ulike gjenger og miljøer som samlet seg på Catz. Samtidig kunne det være like mange folk i gata utenfor, noe som gjerne førte til bråk.

–Politiet var ofte i nærheten, for de visste at dette var et område hvor ting kunne skje, sier han.

Pøbelnatt i Verdal

Natt til første mai i 1995 er en kveld både Svenn Robert, Siri Marte og Marte Hallem husker godt. En politibil sto parkert i nedkjørselen til lensmannskontoret i Vektergata.

–Vi på Catz hadde fått festdeltakerne ut av lokalet og da la vi merke til at det var mye uro i gata utenfor, sier Svenn Robert.

I et avisoppslag dagen etter skriver Trønder-Avisa om lensmannsførstebetjent Bjørn Vaadal som fra sitt vindu i tredje etasje ble vitne til noen kastet stein på bilen. En annen kastet et kumlokk på frontruta.

Fra vinduet i diskotek-lokalene fulgte Svenn Robert og de andre ansatte nøye med på det som etter hvert utviklet seg til et opprør.

–Det var en helt ukontrollert situasjon og jeg turte ikke slippe noen av mine ansatte ut dit. Politiet trakk seg helt unna, for de var ikke mange nok. Det tror jeg var lurt, forteller Svenn Robert.

–De hadde ikke en sjanse. Politiet måtte bare gi opp. Bilen ble totalknust, sier Siri Marte.

Etter hvert ble ekstramannskaper fra både Steinkjer og Stjørdal satt inn for å stoppe de over 100 ungdommene. Først da ble to personer anmeldt for vold mot politiet, mens tre personer ble anmeldt for skadeverk på bilen i tillegg til å ha knust ei rute på det gamle banklokalet.

–Når vi skal gripe fatt i en helt kurant hendelse, utvikler det seg til opptøyer! Det er helt uvanlig at en flokk på 100–150 ungdommer trekkes med, slik som i dette tilfellet, sa daværende lensmann Sigmund Laugsand til Trønder-Avisa.

Det var artig og spennende å se på, er konklusjonen fra Hallem og Siri Marte. Ryktene gikk raskt gjennom gatene dersom noen fant på pøbelstreker.

–Nå skjer det noe der borte! Også sprang alle dit. 200 personer kunne stå og se på, det var nesten som å være på konsert, sier Hallem.

Sjakkmatt

– Vi heiet nærmest fram de som gjorde det, vi kjente jo dem, legger Siri Marte til.

Dere hadde ikke respekt for politiet?

–Nei, ikke i det hele tatt. Det kunne være mange hundre ungdommer i gatene, så da blir du dratt med, sier Siri Marte.

–Det var akkurat som politiet var sjakkmatt, som om de ikke visste helt hva de skulle gjøre. Det kan jeg jo forstå ut ifra antallet ungdommer de hadde rundt seg, og antallet de selv var, sier Hallem.

Heftig

Thor Bertil Granum begynte å jobbe som politi i 1970. Han hadde stilling som vaktleder i regionen, noe likt det som i dag kalles operasjonsleder. Han hadde ansvar for å delegere oppgaver i Frosta, Levanger, Verdal og Inderøy.

Granum hadde kontor i Levanger og merket en forskjell fra miljøet i Verdal.

–Det var kanskje en annen type kultur. Levanger hadde høgskole, sykehus og så videre, i Verdal var det mer et industrisamfunn. Kanskje det ligger noe i det, at det var derfor det var mer krevende i Verdal.

Oppdragene gikk på alt fra innbrudd til promille- og ruskjøring og ordensforstyrrelser. På sistnevnte merket vaktsjefen at Verdal etter hvert ble ei utfordring.

–Det var mange som hadde lite respekt for grensesetting og det var heftigere i Verdal enn andre steder. Det hørte jeg fra politibetjentene som var ute også, at det var flere hendelser som virkelig var krevende. Vi var også mer oppmerksom når vi fikk oppdrag i Verdal, at det kunne utvikle seg annerledes enn vi forutså, sier han.

På lik linje med Siri Marte og Marte Hallem var det mange under myndighetsalder som tilbrakte helgene i Øra-gatene. De kunne ikke bli satt i arresten og politiet måtte få foreldrene på banen. Hvordan de reagerte da de hentet sønnen eller datteren var veldig ulikt, forteller den tidligere vaktlederen.

–De fleste var glad for at de ble varslet, men det finnes alltid unntak, og det er de man husker best, sier han.

Nye naboer

Vennegjengen fra Inndal havnet på mange fester på Ørmelen, i enkelte gater mange ikke engang turte å bevege seg i. I ei av disse vokste Ole Johan Lundemo opp.

Faren hans var sjømann og tok med seg kona og sine to barn til Verdal i 1975. Tidligere bodde de i Manila på Filippinene, men faren ville hjem da oljeeventyret startet for fullt.

De fleste i gata deres var nettopp tilflyttere. Voksne og barn fra både inn- og utland. Nye naboer som etter hvert ble nære venner. Flere av dem begynte på Ørmelen barneskole. En tid Ole Johan har både gode og vonde minner fra.

–Det var mye som kunne blitt gjort annerledes fra skolens side. Det var kanskje vanskeligere å fange opp ting, selv om jeg ikke tenkte så mye over det den gangen, sier han.

Urokråker

Han hadde mange venner på skolen. Flere ble betegnet som urokråker av lærerne, og i åttende ble de plassert på en såkalt praksisskole fordi de ikke oppførte seg etter visse regler.

–Dette førte til at jeg lå langt etter alle andre når jeg begynte i niende. Jeg hadde store problemer. Så vi kan si at utdannelsen min ikke er noe å skryte av, for jeg gikk aldri mer skole etter det, sier han.

Flere fra denne gjengen hang sammen etter skoletid. Industriområdet var deres lekeplass. De fikk stempel som rampungene som bodde på andre siden av elva. Og festingen startet tidlig. Veldig tidlig.

–Vi smakte på karsken lenge før vi ble konfirmert. Det var interessen for fart og spenning som egentlig bare tok av helt. Vi hadde det vel litt kjedelig, sier Ole Johan.

Oversikt

Vaktleder Thor Granum mener en av de største utfordringene på den tiden var at mange ikke hadde respekt for ordensreglementet.

–En kollega av meg skulle stoppe en moped i Verdal, men mopedisten kjørte bare rett forbi. Han var ikke interessert i det hele tatt. Jeg husker også at vi var innom lensmannskontoret der, og da vi kom ut var det stukket hull i alle dekkene på politibilen, sier han.

Hadde dere kapasitet nok til å håndtere situasjonene?

–Du kan aldri ha kapasitet nok til å håndtere enhver situasjon, men vi følte at vi hadde gode ressurser til disposisjon. Jeg følte at vi hadde grei oversikt over det som skjedde, og det var heller ikke så langt til Steinkjer dersom man trengte hjelp.

Hvem blir neste?

Ole Johan kaller ungdomsgenerasjonen på den tiden for en stor familie. En familie som ble rammet av flere tragiske hendelser, spesielt da narkotikaen kom inn i bildet. Hasjpipa ble ofte sendt rundt bordet under festene på Ørmelen, utover på 90-tallet kom det også tyngre stoffer.

Svenn Robert Berg husker spesielt det han beskriver som en amfetamin-bølge i perioden fra 1992 til 1993.

–Det merket vi godt. Folk man aldri ville trodd det om kom med store øyne i lokalene på Catz, sier han.

Ole Johan har aldri betraktet seg selv som en narkoman, selv om han prøvde det meste i ungdomstida.

–Det var liksom akseptert i miljøet, for oss var det vanlig. Vi så ikke noe negativt i det, og det var vel det som var feilen, jeg vet ikke.

Slåsskamper ble det flere av, enten for å vise hvor tøff man var eller for å hjelpe kompiser som havnet i bråk. Mange i gjengen tøyde grensene. Det gikk kanskje litt fort i svingene, bemerker Ole Johan.

–Det kom så brått på oss, og det var da de tyngre stoffene kom at det begynte å gå galt for mange, sier han.

De første overdosene kom allerede på slutten av 80-tallet, og det ble bare flere og flere etter som årene gikk.

–Jeg tror det rett og slett bare tok av. Vi mistet kontrollen. Til slutt satt vi og tenkte på hvem nestemann skulle bli, sier han.

Udødelige

Det var også på denne tiden at flere fra inndalsgjengen begynte med stoff. Lars Ove røykte ofte hasj, men Siri Marte tenkte ikke over at det var galt. Det kom liksom litt gradvis.

–Foreldrene hadde ikke peiling på sånne ting, jeg tror ikke det var i tankene deres en gang. Det var nytt og da visste de heller ikke hva de skulle se etter, sier hun.

Var det noen gang skummelt?

–Nei. Jeg synes ikke noe var skummelt på den tida. Vi hadde ingen grenser. Vi tenkte ikke konsekvenser av noe som helst. Vi trodde vel selv at vi var udødelige, sier inndalingen.

Siri Marte begynte aldri med stoff, hun hadde ikke det behovet. Men Lars Ove slet psykisk, da var det lettere å ty til rus.

–Det ble en form for selvmedisinering. Kanskje var det litt tøft i starten også, sier søsteren.

Kampen mot rusen

Hun fikk sin første kjæreste som 16-åring, samme person som hun fikk barn med et år senere. Da ble det slutt på festingen for hennes del, men samboeren fortsatte.

Dette skulle bli starten på en evig lang kamp mot rusen, både for samboeren og broren hennes Lars Ove. På slutten av 90-tallet satte han sin første sprøyte med heroin. Det å ruse seg fikk en ny betydning.

–Da ble jeg livredd. Det var noe annet enn å røyke hasj, sier hun.

På samme tid mistet inndalsgjengen et av sine medlemmer. En god kompis kjørte seg i hjel på motorsykkel. Livet hang i en tynn tråd for mange ungdommer. Siri Marte husker flere episoder hvor hun måtte være med Lars Ove på legevakta.

–Han klarte ikke å gå, så vi måtte bære han inn. Lars Ove ønsket egentlig bare å dø, og legen kunne ikke hjelpe oss. Jeg spurte om han virkelig mente at jeg skulle ta han med hjem og se på han dø. Ja, det er ikke noe annet vi kan gjøre, svarte legen.

Aldri bra nok

Det ble mange slike runder. Flere overdoser og nærmere fem år gikk før han fikk begynne på det rehabiliterende midlet metadon. Lars Ove hadde da slitt lenge. Han trivdes aldri på skolen, ikke i førsteklasse på barneskolen engang.

–I dag blir jo slikt fanget opp, men det ble det ikke på den tiden. Han hadde sosial angst, men det var ingen som så det, forteller søsteren.

Samboeren hennes ruset seg ikke i samme grad, det skjedde mer gradvis. Likevel var grunnen til misbruket den samme som med Lars Ove.

–De følte seg aldri bra nok, sier Siri Marte.

På Ørmelen kom Ole Johan seg vekk fra narkotikaen da han dro til militæret. Han fant derimot fort tilbake til miljøet etterpå, og det ble nye runder med festing og rus.

–En dag gikk det opp for meg at jeg ikke orket mer. Så jeg sa til kompisene mine at i kveld skal jeg finne kvinnen som skal bli mor til barna mine. Jeg kjøpte meg tolv bokser øl, dro på Catz og traff Carine, sier han.

En kjærlighetshistorie

Kjærligheten ga en annen rus, en tryggere sort, og gjorde at Ole Johan kunne si takk og farvel til den dødelige sorten.

Og det ble varig. Ole Johan og Carine er fortsatt sammen i dag og har hus og to barn sammen på Fætta. Livet har forandret seg. Mye kunne selvfølgelig vært gjort annerledes i ungdomstiden, men melabyggen visste ikke om noe annet da.

–Jeg står ikke her i dag og angrer, det er det livet jeg har levd. Så enkelt er det. Jeg har jobb, familie og trygghet rundt meg i dag, så jeg er fornøyd, forteller Ole Johan.

Endring

På slutten av 90-tallet var lensmannen i Verdal tydelig på at det måtte en kulturforandring til blant innbyggerne. Det var også da at ungdomskullene begynte å bli normale igjen.

–Lensmannen fikk med seg det kommunale systemet, inkludert ordføreren. Med klok og god ledelse, ved å være tydelig, sette klare grenser og ha tett oppfølging, fikk vi snudd denne trenden etter hvert. Da fikk vi også mer arbeidsro og bedre kontroll, forteller tidligere vaktleder Thor Granum.

På samme tid ble det også roligere for dem som dreiv utesteder i Verdal. Svenn Robert Berg måtte stadig finne på nye ting for å dra folk.

–Det ble en stor forandring. Spesielt mot starten av 2000-tallet merket vi at det begynte å bli en mer normal festkultur igjen, sier han.

Men ungdomstiden hang fortsatt igjen hos noen. Samboeren til Siri Marte døde av en overdose i 2012. De fikk to jenter sammen, den minste uvitende om at pappa hadde et problem, mens storesøster var gammel nok til å skjønne det.

Skam

–Det jeg synes er verst er at minstejenta mi ikke sier hva faren sin døde av hvis noen spør henne i dag. Hun føler at det blir ekkelt, og de fleste på hennes alder vet ikke hva det er, så det blir vanskelig. Det er litt skam over det, og det synes jeg er trasig, sier Siri Marte.

Å få vekk tabu knyttet til selvmord og overdoser har vært et av hovedmålene til Marte Hallem.

–Jeg tror det er vanskelig for en familie å sitte alene med tanker omkring alt som skjedde i Verdal. Om man sitter alene og grubler, er det lett å kjenne på skyld og bli usikker. Det er så mange piler som peker i retning av industrireisingen og konsekvenser av denne, og da er det et samfunnsansvar vi snakker om, ikke et individansvar, sier Hallem.

Hun håper filmen vil sette et nytt fokus på forebygging.

–Det er fort gjort at forebyggingsfokuset får mindre trykk når det har gått bra noen år.

Det går jo som regel bra

Et gutterom i Garnes. En sammenspleiset vennegjeng med håp og drømmer for framtiden. En tid med mye latter, mange fester, mange historier. Alle uvitende om at de 20 år senere skulle sitte igjen og mangle flere kamerater. Deriblant Siri Martes storebror Lars Ove, som tok sitt eget liv i 2014.

Det har vært mange begravelser. 55 ungdommer er borte, 25 av dem fra et nabolag på Ørmelen. Ole Johans fire kompiser og storebror. Siri Martes to nærmeste og fire fra vennegjengen i Inndal.

Tidligere vaktleder Thor Granum blir lei seg når han tenker tilbake på tiden i Verdal.

–Det var krevende for oss som skulle prøve å sette en stopper for det, og uten at samfunnet stiller opp, fungerer det ikke, sier han.

Siri Marte og Ole Johan er blant dem som sitter igjen. De har barn på samme alder som da den tyngste festingen startet for deres del. Men de er ikke bekymret. Det går jo som regel bra.

–Selv om jeg har sett ganske mange ganger at det ikke gjør det. Likevel kan man ikke gå rundt og være redd hele tiden, sier Siri Marte.

–Jeg er ikke streng med barna mine, men jeg passer på hvor de tråkker. Jeg vil ikke at de skal leve som jeg gjorde. Barndommen skal være artig, men ikke på samme måte som da jeg var ung, sier Ole Johan.

–Det kunne vært meg

«I skyggen av oljeeventyret» har fått enorm oppmerksomhet. Billettsalget går så det suser, premieren er utsolgt og det blir satt opp forestillinger i kommuner over hele Trøndelag. En dokumentar om 55 ungdommer født mellom 1967 og 1982 som ble borte i overdoser, trafikkulykker og selvmord.

–Det var en svær ungdomsgjeng på den tiden, alle visste om hverandre. Vi var med på de samme festene og de samme opprørene. Jeg tror mange vil se filmen fordi de tenker; hva hvis jeg hadde gjort det den kvelden, satt meg på i akkurat den bilen, sagt ja til det stoffet. Jeg tror mange tenker «det kunne vært meg», sier Marte Hallem.