Ingrid Munkeby Fenne (17) fra Levanger fikk ikke med seg det som ble sagt i barnehagen. Etter hvert fant de ut at et hørselstap på 60 desibel var årsaken

Det førte til at hun måtte konsentrere seg mye, og ofte måtte gjette hva som ble sagt, og ble fort sliten. Det var mikrofoner i klasserommet, men ingen elever brukte dem. I stedet tullet de mye med dem, fiklet med dem og sang i dem.

Og hvis ikke, glemte de av mikrofonene og kom på det midt i timen at de måtte ta hensyn til en hørselshemmet elev. Noen lærere glemte å bruke mikrofonen, men kunne komme på det midt i timen og sa høyt at hun måtte si fra, men det var ikke alltid like enkelt. Hun gikk på Frol ungdomsskole i åttende og niende. I tiende på Levanger ungdomsskole. Hun synes det var likedan begge stedene, men hun understreker at kontaktlærerne var flinke og nøye med å bruke utstyr. Men det gled ut når de ikke var der.

Hun beskriver situasjonen i ungdomsskolen som slitsom. Hvis hun sa «hæ», var det noen av medelevene som ble irriterte og gjentok ikke det de sa. Hun gikk nesten aldri med hestehale. Dermed unngikk hun at høreapparatene vistes.

Det verste synes hun var skuffet sukking når folk kom inn i et grupperom der hun satt.

– Var det mobbing?

– Jeg vet ikke, men det føltes ikke godt, sier Ingrid Munkeby Fenne som legger til at hun sjelden ble invitert med på ting. Hele situasjonen førte til at hun ble stille i skolehverdagen, og at hun ikke turte å si så mye.

Nå er det hele annerledes for Ingrid. Hun tør å snakke i timene, hun stoler på sin egen klesstil, og har blitt mer utadvendt.

– Vi er alle i den samme situasjonen. Alt blir enklere siden vi ikke er så mange i klassen.

Ingrid Munkeby Fenne går studeiespesialisering VG 2. Hun hadde lyst å bli politi, men vet nå at hun ikke kan det på grunn av hørselen.

– Hva savner du hjemmefra når du er i Drammen?

– Familien og hunden min. Og jeg savner å bo på en gård langt unna byen. Der er det veldig godt være. Her er det tett i tett med folk. Og så savner jeg håndballaget hjemme, men jeg har funnet meg et lag her. Jeg spiller på Lier jenter 16.

Talia Angelica Lervik (18) fra Verdalsøra gikk design i fjor. Nå tar hun helsefag på Briskeby videregående skole.

Her kan de hørsel, og her er alt lagt til rette, for her hører alle dårlig. Hjemme var jeg den eneste på skolen med hørselskade. Jeg hadde vanskelig for å følge med, sier hun.

Talia Angelica Lervik har fått en mye bedre skolehverdag.

Talia er adoptert fra Chile, og kom til Norge som treåring. Hun vet ikke helt hvordan det var de første årene, men trolig er hun født med dårlig hørsel. Det ble lagt merke til da hun gikk i førsteklassen.

–På skolen hjemme var det litt trist. Jeg fikk lite med meg av hva folk sa, ble lite inkludert i samtalen og følte meg utestengt. Det hele begynte allerede på barneskolen, og varte ut ungdomsskolen. Folk tenker rett og slett ikke over at jeg hører dårlig. De vet ikke hvordan det er for meg ikke å få med seg noe. Jeg prøvde å si fra, men de glemmer det like fort. Det ble aldri tatt ordentlig tak i, sier Talia Angelica Lervik.

–Skolehverdagen er bedre nå. I tillegg er dette er en sosial skole. Her bor og går jeg på skole i lag med folk som skjønner hvordan jeg har det.

Som et eksempel nevner hun at de sitter i en hestesko og plasseres etter hvilket øre de hører best på. Det har hjulpet. Skoleprestasjonene er langt bedre enn før.

–Om jeg savner familien. Det var det godt å få sagt i avisen, for jeg er ikke så flink å si det til dem ellers, sier Talia Angelica Lervik.

Etter året i Drammen skal hun tilbake til Trøndelag som lærling. Talia vet enn å ikke hvor.

Nora Kathrin Danielsen Sparrok (17) fra Snåsa

traff Ingrid Munkeby Fenne på et kurs for hørselshemmede i Trøndelag. De ble gode venner og bestemte seg for å dra i lag til Drammen på videregående. Hvis ikke begge fikk plass, skulle ingen av dem dra.

Nora Kathrin Danielsen Sparrok har forbedret sine karakterer.

Noras hørseltap er trolig arvelig ettersom flere i familien har det. Hun vil bli helsefagarbeider, går andreåret nå og skal til Trøndelag som lærling neste skoleår.

–Jeg dro på grunn av miljøet, og for å få bedre karakterer. Det har jeg fått, sier Nora Sparrok, som synes ungdomsskolen på Snåsa var krevende for henne.

–Jeg føler at lærerne ikke brydde seg om hørselhemming, og fra elevene ble jeg utsatt for mye mobbing, særlig i form av utestengelse og krenkelser. Jeg tok det opp i alle de tre årene på skolen, men ingenting skjedde, sier hun.

Hun flyttet for å komme seg ut og få en ny start. Nå er karakterene bedre og hun har fått mange nye venner.

–Men jeg savner familien, det livet jeg hadde før, særlig reindriftslivet. Selv om lærlingeplassen blir et stykke unna Snåsa, vil jeg hjem og være med på det i helgene, sier hun.

Rektor ved Briskeby videregående skole, Berit Tollefsen, er ikke overrasket over at alle de tre elevene fra Nord-Trøndelag uttrykker misnøye med hvordan de ble behandlet som hørselshemmede på skolene i hjemkommunen.

– Det er en veldig kjent problemstilling, sier hun.

– Hvilket råd har du til skoler som vil bli bedre på dette?

– Innhent kunnskap om å høre dårlig. Det er en kunnskap de kan få her på Briskeby. Vi har en utadrettet avdeling som driver med sånt, sier hun.