- Tenk på Petter Northug. Det er lett for han å bli overtrent hvis han ikke hviler nok. Sånn er det også hvis man er i dårlig form. Hvis man ikke er vant til å trene er det lett å bli overtrent hvis man starter for brått. Det å la kroppen få nok hvile er veldig viktig, sier fysioterapeut Kjersti Gustad.

Hun sitter på en trimsykkel i et av lokalene ved Sykehuset Levanger og motiverer deltakerne på «Kom i gang etter hjertesykdom».

– Kan jeg få det skriftlig, slik at jeg kan gi det til kona mi?, fleiper en av dem som puster og peser på 3d-mølla.

På en annen sykkel sitter Inger Krokstad fra Verdal. Det er nå to måneder siden hun ble operert og fikk seg ny hjerteklaff.

– Jeg har hatt en bilyd på hjertet hele livet. Men det var spesielt da jeg ble 70 år at jeg begynte å merke at det ble tyngre å puste og at formen ble dårligere. For et års tid siden ble det riktig ille, forteller Inger.

Blind på et øye

Bilyd er betegnelsen på et uvanlig lydfenomen som kan høres ved undersøkelse av hjertet. Fenomenet kan forårsakes av hjerteklaffefeil, skriver Store norske leksikon.

Inger jobbet på Tekstilhjørnet i Verdal frem til hun ble 72 år, da ble butikken lagt ned. Rundt samme tid ble hun blind på det ene øyet, noe hun lurer på om kan ha en sammenheng med bilyden på hjertet.

Det siste året har hun måtte ha hjelp til det meste, da kreftene ikke har strukket til. Barnebarnene hennes Julie og Martin har da spesielt vært en god støtte.

I fjor ble 75-åringen innlagt på St. Olavs hospital i Trondheim hvor det ble bestemt at hun skulle få en ny hjerteklaff. 17. oktober i år ble hun operert. Kirurgen fjernet da den syke hjerteklaffen og erstattet den med en ny, som kom fra gris.

– Jeg kjente med en gang at det ble mye lettere å puste og snakke. Det er helt utrolig at de får det til. Det vises ikke engang at jeg har operert! Jeg har jo vondt her enda, sier Inger mens hun løfter opp skjorta og viser frem venstresiden av brystet.

– Men jeg har jo ikke sår eller noe, så det er helt fantastisk hva de får til i dag.

På sykehusets hjertetrening treffer deltakerne folk som er i lignende situasjon som dem selv.

– Utålmodig

Etter opphold på sykehuset i Trondheim og i Levanger var Inger på rehabilitering på Selli i Klæbu i fire uker. En plass hun har gode opplevelser med, da formen hennes var veldig redusert etter operasjonen.

– Jeg fikk komme til dekket bord, fikk trene i basseng og på stol, og fikk masse hvile. Jeg ble kanskje litt utålmodig da, for jeg tenkte vel at formen måtte bli bra snart, men det var flere som minte meg på hva slags operasjon jeg hadde vært gjennom. Så jeg lærte meg sakte, men sikkert til at det ville ta tid å komme tilbake i form igjen. Men oppholdet fungerte godt og det var akkurat det jeg trengte.

Etter fire uker i Selli dro Inger hjem til Vinne. Det var da hun for alvor skjønte hvor fantastiske naboer og venner hun har.

– Jeg fikk ikke til å gjøre noe selv, så de hjalp meg med innkjøp og ting som måtte gjøres i hjemmet.

– Litt redd

Det er ikke bare etter sykdomsperioden at naboene, vennene og familien til Inger har stilt opp. Da hun mistet mannen sin for 10 år siden, var de også der for henne. Han fikk hjertestans da ekteparet var på ferie i Kypros.

– Per Krokstad og Harry Sandnes har måka snø for meg stort sett siden den gang, og fruene deres har bakt og kjøpt inn ting for meg. Blant alle mine nærmeste føler jeg at jeg blir sett, uten at jeg må be om det selv, sier hun.

Hvordan har sykdomsperioden påvirket deg?

– Jeg må være ærlig og si at jeg kjenner det godt nå. Jeg er sliten og kanskje litt redd.

Hva er du redd for?

– Si det du … Jeg er vel litt urolig for hele situasjonen kanskje. Men bare dette snur nå, og at vi får en fin vår og sommer, så blir det vel bedre å være til vil jeg tro. Når dette kommer litt på avstand.

Inger bøyer og tøyer. Hun kjenner at hun er sliten i kroppen, men det går likevel greit å trene.

75-åringen vil spesielt rette en takk til naboene Solveig og Per Krokstad og Anne Sandnes, vennene Sissel og Trond Ness, og syforeningsvenninnene Brit Aunet, Torill Øyen og Åse Sandnes som har vært til stor hjelp.

En annen som har vært viktig for henne er svigerinnen Vivian. Da begge to mistet mennene sine, fikk kvinnene et nært forhold. I 10 år har de møttes hver eneste søndag. En dag de begge betegner som den tyngste i uka.

– Det er den dagen hvor samfunnet liksom står i ro, og hvor alle andre er opptatt med sitt. Derfor bestemte vi oss for å møtes hver søndag, og det har vi gjort siden. Vi er begge veldig sportsinteressert, så vi bruker ofte søndagene til å drikke kaffe og se idrett på tv. Vi blir veldig engasjert. Ofte brøler vi så høyt at taket nærmest letter!, forteller Inger.

75-åringen er også takknemlig for sine tre barn som hjelper henne når de kan, selv om de har flyttet fra Verdal.

– Datteren min Gro var hjemme nå og bar inn ved og hjalp til i hjemmet, og det setter jeg veldig pris på.

Mistet håret syv ganger

Når Innherred møter Inger på sykehuset bemerker vi at hun ikke har hår på hodet. Hun påpeker raskt at hun ikke har hatt kreft, men at det begynte å skje etter at hun mistet mannen sin. Det har utviklet seg til en Alopecia, som er en hudsykdom hvor en person får hårløse hudflekker.

– Det er noe som kan skje ved slike harde påkjenninger. Håret har falt av og kommet tilbake syv ganger. Første gangen sto jeg nærmest med alt håret i hendene. Nå er det tre år siden det falt av sist, og da mistet jeg også øyenbryn og vipper. Nå vet jeg ikke om det kommer tilbake. Jeg skal ikke skyve under en stol at jeg ikke synes det er tøft i dag også, men det er så mange ting som er verre. Man må bare lære seg å håndtere det, sier hun.

Inger er flink til å pynte seg. Når Innherred møter henne har hun en fin heklet lue med store blomster på seg. I tillegg har hun investert i parykk.

– Det blir ikke ditt eget hår, det gjør det ikke, men det finnes mye fint. Selv synes jeg det er godt å gå med lue da.

Siden 75-åringen ikke har hår lenger, liker hun å pynte seg med fine luer.

Trener i intervaller

Inger er fortsatt tungpustet, hun får ikke løfte tyngre enn to kilo med hver arm og hun må trene seg opp. Det skal hun gjøre to dager i uken fremover på sykehuset.

– Jeg var jo helt på bunn, på grunn av operasjon og narkose og sånt. Så det er veldig viktig med denne rehabiliteringen, sier hun.

Fysioterapeut Kjersti Gustad forteller at deltakerne på «Kom i gang» får prøve seg fram selv, men at målet er å bli kjent med det å trene i intervaller.

– Få opp pulsen og ha roligere perioder, sier Gustad.

Hva skal Inger gjøre?

– Hun får kjenne det an selv, men målet er å komme opp i puls. Hjertet er en muskel, og skal det bli sterkere, må man bruke det. Så enkelt er det egentlig, men samtidig så vanskelig, sier fysioterapeuten.

Gustad sier det er veldig individuelt hvor lang tid en person bruker på å komme seg etter hjerteoperasjon eller hjertesvikt.

– Det kommer an på hvilken form de er ifra før. Også er det ofte andre faktorer som spiller inn, hva slags medisiner de går på for eksempel, sier hun.

En rolig jul

Inger sykler først rolig, men så varsler Gustad at de skal skru opp tempo og ha høyere intensitet i fire minutter.

– Tenk at dere er Klæbo og at Sundby er tett oppi ryggen deres!

75-åringen trør på. Kreftene er der fortsatt.

– Det er bare ti sekunder til vi når mållinja! Kjør på!, roper Gustad.

Svetten rinner. Pulsen er høy. Kroppens viktigste muskel banker. Dunk, dunk, dunk. En følelse mange kanskje kjenner igjen nå som det nærmer seg jul.

For Inger skal det bli ei fin tid. Men den blir også rolig. For som Gustad påpekte i starten av treningsøkten, trenger kroppen også hvile. Julestresset kan hun ta neste år.

– Der er vi i mål, og vi vant!!, jubler fysioterapeuten.