Sykehuset Levanger omtales nå oftere som «pasientfiendtlig» i luftambulansemiljøene. Dessverre ikke uten grunn. Situasjonen er fortvilt.

Ikke-fungerende ledelse er dårlig medisin for pasientene. Det er også dårlig for ansatte i våre sykehus.

Leder i Brukerutvalget Hilde Tyldum Stordahl sitt utfall mot overlegene og andre fagpersoner i aviskronikken 8.12.17 «Maktkamp og personangrep» kom som bestilt. Tyldum Stordahl ber om full offentlig munnkurv i media. Skal fagpersoner slutte å bry seg? Bør vi akseptere på pasientens bekostning at ledelsen ikke fungerer?

Hvorfor velger fagpersoner media som arena for sine fortvilelser? Fordi de krever å få svar, og det som kommer i media blir hastebesvart av den ikke-fungerende ledelsen.

Her kommer en ny sak. Saken handler om hvordan klinikkleder Eilertsen ved kirurgisk klinikk og sykehusdirektør Aas sitt ikke-fungerende lederskap truer bruken av landingsplassen ved Sykehuset Levanger. Fagfolk i HNT sin erfaring er at styreleder Moen, Sykehusdirektør Aas og kommunikasjonssjef Karlsen rykker ut med lynets hastighet ved plagsomme oppslag i media.

Levanger kommune har bygd en av landets beste helikopterlandingsplasser til mer enn 100 millioner. HNT skulle bygge gangbro for trygg og enkel pasienttransport til og fra landingsplassen og sykehuset. Fram til våren 2017 landet helikoptrene mindre hyppig ved Sykehuset Levanger siden de var avhengig av ambulansetransport fra Moan og opp til sykehuset. Uønsket og risikofylt for akuttsyke pasienter. Desto høyere forventninger til den nye og moderne landingsplassen ved siden av sykehuset.

Levanger kommune leverte et flott bygg, HNT leverte intet. Ikke var det klargjort transporttraller, møbler, toalettfasiliteter eller lovpålagt personell for en trygg landing. Heldigvis stilte Levanger Brannvesen på kort varsel. Brannmennene er dyktige og sikrer trygg landing, men de er ikke-medisinsk kyndig og vet ikke hvor og hvordan pasientene skal flyttes mellom sykehus og landingsplass. Ved behov for rask avlevering eller henting av pasient på landingsplassen, på grunn av sykdom eller at andre akutte hendelser, trenger luftambulansepersonellet hjelp for å unngå tidstap. Flere henvendelser angående uheldige hendelser fra Luftambulansen i Trondheim hvor frustrasjonen er slik at enkelte oppfatter «Sykehuset Levanger som pasientfiendtlig».

HNT har ikke klart å organisere en kvalitetssikret tjeneste for våre pasienter til og fra landingsplassen. Nå er det tilfeldigheter og usikkerhet som er gjeldende regel, og de ansatte gjør så godt de kan for å trygge hver enkelt pasient. Leger, sykepleiere, portører og mellomledere har påpekt behovet for en løsning på problemet. På eget initiativ er det blitt utarbeidet løsningsforslag som vil bedre kvaliteten, mens Eiendomsavdelingen velger å sende brev til Luftambulansen i Trondheim med forespørsel om færre landinger ved Sykehuset Levanger. Vi er uenig i klinikkleder Eilertsen og sykehusdirektør Aas sine vurderinger. Dette oppfattes som selvskading av Sykehuset Levanger sin akuttfunksjon, hvor resultatet er et langt dårligere tilbud til våre pasienter.

Hvorfor har vi stilt oss i en slik situasjon? Hvem har formelt ansvar for kvalitetssikringen? Hva er planen fremover? Hvorfor lytter ikke ledelsen til fagfolk?

Sykehuset Levanger er absolutt ikke «pasientfiendtlig», men helikopterlandingsplassen er preget av Klinikkleder Eilertsen som ikke ønsker å tilrettelegge for effektiv og sikker bruk i påvente av transportbru. 7.12.17 ber lokal medisinsk leder Eivinn Skjærseth ved Luftambulansen Trondheim om å få møte ansvarlig leder for helikopterlandingsplassen. Vi forespør klinikkleder Eilertsen per mail og får svar 10.12.17: «Vedlagt prosedyre beskriver ansvar for henting og avlevering av pasientene.»

Et forsiktig anslag på en landing per 1000 i pasientgrunnlag gir flere enn 100 landinger per år ved Sykehuset Levanger. Vi ligger foran dette tallet frem til nå. Blant annet fordi Sykehuset Levanger har reserve- og avlastningsfunksjon for St. Olavs Hospital. Viktigheten av landingsplassen for akuttfunksjonen virker åpenbar for fagfolkene, men ikke hos klinikkleder Eilertsen eller sykehusdirektør Aas.

Levanger ambulansestasjon sine to døgnbiler har mer enn 4000 oppdrag per år og kan ikke påregnes å være tilgjengelig som landingspersonell. Akuttmottaket har mer enn 12.000 pasienter per år, 200 traumemottak per år i tillegg til egne akutte mottaksteam for barn, slagpasienter og medisinske pasienter. Akuttmottaket har verken bemanning eller utdanning for en rolle på landingsplassen, noe ingen akuttmottak i Norge har.

Vårt forslag til løsning:

Portørtjenesten får bemanning og opplæring for rollen i påvente av pasientbro til svært lav totalkostnad på 300.000 kroner per år. Sykehuset får portørtjenester hele døgnet og mulighet til å ta på seg oppgaver som i dag kjøpes eksternt. Denne løsningen er avvist av klinikkleder Eilertsen. Manglende forutsigbarhet gjør at samarbeidspartnere fly over oss, noe som gir tapt helse og økonomi.

Vi trenger en fungerende ledelse som handler og muliggjør internkommunikasjon.  Alternativet er å la handlingslammelsen råde, se misnøyen vokse og at avviksmeldinger håndteres i avisene.

Hilsen

Odd Eirik Elden og Anne Fresvig

Cand. Med. og spesialister i anestesi