Liaklev har bodd i omsorgsleilighet i Verdal i over ti år. Den første tiden klarte hun seg selv, men etter hvert ble hun bundet til rullestol, og fikk da behov for bistand fra hjemmesykepleien. Hun måtte ha hjelp til å legge seg, stå opp, dryppe øyne og å sette insulinsprøyte. Et av de største problemene ble etter hvert å komme seg på toalettet.
–Til å begynne med klarte hun dette selv, men med stor risiko for å falle. Hun hadde trygghetsalarm og fikk beskjed fra hjemmesykepleien om at hun måtte ringe på når hun trengte hjelp. Problemet var at det ofte tok svært lang tid før noen kom, og andre ganger virket ikke alarmen. Fra enkelte hold ble det hevdet at alarmen ikke skulle benyttes som en tissealarm, men det er jo eneste muligheten hjemmeboende eldre har for å tilkalle hjelp. Så lenge kommunen ikke har noe annet system må trygghetsalarmen benyttes.
Dette skriver sønnen til Laura, Jorulv Liaklev, i et brev som han nå skal sende til Fylkeslegen i Nord-Trøndelag. Han uttrykker der familiens bekymring over helsen og sikkerheten til Laura, da hun flere ganger skal ha opplevd at trygghetsalarmen ikke fungerer.
–Pusteproblemer
Trygghetsalarm skal gi hjemmeboende eldre/funksjonshemmede trygghet slik at de kan nå pleie og omsorgstjenesten når det oppstår akutte behov. Alarmen er for å komme i kontakt med hjemmetjenesten når man har behov for rask bistand, og ikke greier å bruke vanlig telefon.
I brevet til fylkeslegen ramser Jorulv opp flere hendelser som skal ha skjedd med hans mor, da alarmen ikke fungerte:
«En natt i april fikk mor akutt pustevansker og smerter i brystet. Dette var rundt midnatt. Hun ble redd og trykket på alarmen, men ingenting skjedde. Hun prøvde flere ganger uten hell. Ca. kl. 03.30 er det registrert melding hos hjemmesykepleien som rykket ut. Det ble rekvirert ambulanse og mor ble kjørt til sykehus der det ble registrert at hun hadde lungebetennelse.»
«I juni var det en ny hendelse. Min mor fikk behov for å benytte dostolen ved senga si. Hun var uheldig og falt i golvet. Hun trykket på alarmen men ingen ting skjedde. Dette var i sjutida om morgenen. Hun ble liggende der til ca. kl. 10 da hjemmesykepleien kom for å hjelpe henne med morgenstellet.»
«Natt til 7. september fikk mor pusteproblemer igjen og trykket på alarmen. Hun fikk svar, men klarte ikke å snakke. Hun ble sittende på sengekanten i 2 timer før det kom noen. De som da kom skjønte straks alvoret og ambulanse ble umiddelbart rekvirert.»
Bekymret
Når Innherred møter familien og Laura, har hun fått midlertidig plass på Verdal bo- og helsetun, etter et sykehusopphold i jula. Hun skal ha slått seg kraftig da et dobesøk meldte seg en natt i førjulstida. Ifølge Jorulv er ikke hendelsesforløpet helt klart, men trolig ble ventetiden for å få hjelp til dette for lang, så Laura satte seg på sengekanten.
–Ustødig som hun var stupte hun på hodet i gulvet og slo hode, skulder og bryst. Det ble rekvirert ambulanse som kjørte henne til sykehuset. Her ble det ikke registrert noe brudd så hun ble bare sendt hjem igjen 21. desember, selv om tilstanden hennes var svært dårlig. Lille julaften var både mor og vi pårørende meget bekymret for hvordan det skulle gå i jula, og vi ba hjemmesykepleien om å sjekke alarmen hennes. Den fungerte ikke. Det gjorde at vi valgte å ta henne med på legevakta. De fant ut at hun hadde en infeksjon og da ble det nytt sykehusopphold som varte til 2. januar. Da fikk hun komme inn på sykehjem, hvor hun er nå, sier han.
Der føler familien at det er bedre for henne å være, da hun ikke lenger må trykke på trygghetsalarmen for å få hjelp. Jorulv sier de lenge har prøvd å få henne inn på sykehjem, men at hun foreløpig ikke har blitt tilbudt fast plass. Han påpeker at moren er heldig som har så mange i familien rundt seg, som kan hjelpe henne og komme på besøk hver dag.
–Det er ikke mange år til jeg kan havne i en slik situasjon selv, og da kan jeg ikke forvente at mine etterkommere er villige til å stille opp så mye. Vi klager ikke på jobben hjemmesykepleierne har gjort, tvert imot, de gjør en kjempejobb og har vært en uvurderlig støtte for mor. De står på, er flinke og gjør så godt de kan, men de har for lite tid.
–Hårreisende
Sønnen har sendt tre klager til kommunen vedrørende trygghetsalarmen, den første i mai, den andre i juni og den siste i november i fjor. Foreløpig har han kun fått svar på den andre, hvor hjemmetjenesten svarer følgende:
«Det er beklagelig når velferdsteknologien ikke fungerer slik det er forespeilet. Det jobbes kontinuerlig med at trygghetsalarmene skal fungere optimalt. På bakgrunn av uheldige hendelser som du beskriver gjennomføres det nå en ROS analyse av trygghetsalarmene, for å avdekke avvik som kan rettes opp».
Jorulv har sendt ytterligere en klage etter dette, men hevder han ikke har fått svar.
–Det er jo slik at kommunen ønsker at eldre skal bo hjemme i egen bolig eller omsorgsbolig så lenge som mulig. Dette forutsetter at man har en trygghetsalarm som fungerer hele tiden og kan gi både bruker og pårørende trygghet for at de skal få den hjelp som er nødvendig. Når denne svikter, som vi har opplevd en rekke ganger, kan det bety liv eller død for dem som kommer i en kritisk situasjon. Ustabile alarmer gir falsk trygghet. Dette har vart over lang tid og det er helt hårreisende at man ikke har fått rettet på dette. Hva er årsaken? Hva blir gjort?, spør sønnen.
–Ikke godt nok
Innherred retter spørsmålet videre til kommunalsjef for helse og velferd, Anne Kari Haugdal, som får klagene fra Liaklev tilsendt i en e-post.
–Det er leit å høre om hendelser der trygghetsalarmen ikke fungerer som den skal. Det skal ikke skje, og skaper forståelig nok usikkerhet ute hos brukere og pårørende. Vi kan ikke kommentere enkeltsaker, men kommunen vil uforbeholdent beklage at slike situasjoner har oppstått, skriver hun.
Haugdal forteller at Levanger og Verdal gikk til anskaffelse av digitale trygghetsalarmer i 2013. Det ble da inngått kontrakt med en leverandør med varighet ut 2017. I dag har kommunene cirka 550 trygghetsalarmer utplassert til hjemmeboende brukere. Haugdal skriver at systemene stort sett fungerer som de skal, men at de er kjent med at det har vært tilfeller av svikt.
–Det er ikke akseptabelt, og det er derfor tatt grep for å hente inn anbud på anskaffelse av ny trygghetsskapende teknologi som også omfatter trygghetsalarmer. Anskaffelsen skal sikre et mer robust og stabilt system enn det vi har i dag. Dagens system er ikke godt nok, og det er behov for å se anskaffelsen av trygghetsskapende teknologi opp mot et responssenter, og det vurderes å se på anskaffelsen i samarbeid med flere kommuner. Verdal kommune alene skal i perioden 2018–2021 investere i velferdsteknologi for 25 millioner kroner, skriver hun i mailen.
Risiko- og sårbarhetsanalysen (ROS), som nevnes i svaret på klagen, ble ifølge Haugdal gjennomført sist sommer, og hun sier at det der inngår blant annet kartlegging av mulige årsaker til systemsvikt og deretter forslag til risikoreduserende tiltak.
–Selv om vi per i dag ikke kan garantere 100 prosent oppetid på trygghetsalarmtjenesten, er det viktig å få kommunisert til befolkningen at i de tilfeller trygghetsalarmsystemet faller ned, er det etablert beredskapsrutiner i helse- og omsorgstjenesten der en øker bemanningen for å sikre at de som har trygghetsalarm får tilsyn ut fra de behov den enkelte har. Frem til ny teknisk løsning er på plass, vil kommunene videreføre denne praksisen, skriver hun.
Liaklev sier hans mor enkelte ganger skal ha ventet på hjelp i over tre timer da trygghetsalarmen ikke fungerte. Er det da ekstra bemanning på plass?
–Det er viktig å understreke at jeg ikke kan kommentere enkeltsaker. Beredskapsrutinene er operativ når trygghetsalarmene er ute av drift. Det iverksettes tiltak omgående for å ivareta brukernes sikkerhet og trygghet, skriver hun.