Så måtte dessverre dagen komme. Sist lørdag, 24. februar, fikk jeg den triste beskjeden via telefon at Harald, etter en tids sykdom, ikke lenger var blant oss. Beskjeden fikk jeg kun 1, 5 timer etter hans bortgang så jeg må ærlig innrømme at denne lørdagen ikke ble som jeg forventet, og at alt annet kom i annen rekke denne ettermiddag- /kvelden.

Harald fikk den vonde beskjeden om sykdommen på våren i fjor og gjennom operasjon, stråling og cellegift, ble det mange og lange sykehusopphold, og særlig i perioden november og frem til hans siste tid var tung for Harald. Under Lillian og undertegnede sine siste besøk hos han på sykehuset registrerte vi dessverre at hans tilstand ble dårligere for hver gang vi besøkte han.

En periode i januar og første uke i februar var han hjemme i sin flotte leilighet i Verdal og for 3 uker siden var Lillian og jeg og besøkte han i leiligheten og vi pratet om alt mulig i en og en halv time. Vi pratet om det vi hadde opplevd gjennom mange års bekjentskap og hvor flott livet hadde vært, så langt. Men han kom med en kommentar jeg bet meg merke i: «Wiggo, jeg kommer ikke til å se Solheim noen flere ganger jeg». Vi prøvde å backe han opp så godt vi kunne med positive ting for det var tydelig at han dessverre så slutten nærme seg.

Som arbeidskollega gjennom 37 år i Aker Elektro- / Aker Solutions har jeg hatt mange flotte stunder med Harald, det være seg via møtevirksomhet, telefonsamtaler når han var ute på offshore på Draugenfeltet, prosjektsamarbeid ved Aker Verdals utrustingsprosjekter eller som en god lagspiller på Aker Elektro sitt bedriftslag i diverse idrettsgrener frem til vi begge bestemte oss for å legge idretten på hylla i midten på 1990-tallet. Vi mente at «ungdommen» måtte få overta den videre drift av laget. I tillegg var han en flott styreleder for vårt lokale fagforbund i AEL/AS, FLT (Forbundet for ledelse og teknikk), en styrelederjobb som han utførte til alle våre medlemmers tilfredshet.

Det er ikke til å legge skjul på at Harald var en ekte sørlending og med de tradisjoner han hadde med sjømat og skalldyr. Dette innebar at han i begynnelsen på 2000-tallet inviterte 3 arbeidskolleger, Jarl Henning, Helge og undertegnede, med fruer, på krabbe og rekeaften. Serveringen av selvfisket krabbe fra sjøen utenfor fritidseiendommen Solheim i Ytter-Namdalen var begynnelsen på et fantastisk vennskap, også utenom arbeidstid, hvor vi 4 parene ble enige om å arrangere en festkveld hver, hvert eneste år, en tradisjon som har vært oppfylt til punkt og prikke og helt frem til oktober i fjor hvor Harald og Anne Grethe var midtpunktet.

Det går en historie om Harald når han ankom Solheim for første gang. Da han skulle trekke krabbeteinene opp av sjøen, så ville han ikke ha de små krabbene som lå i teinene. Så hva gjorde han? Jo da, han hadde med seg en vannfast tusj og skrev på krabbeskallet; «Tilhører Harald S. og må slippes ut igjen».

Om han har fått igjen noen av disse krabbene ved senere krabbefiske har jeg ingen formening om, men regner med de eventuelle utsatte krabbene er av stor og flott kvalitet nu.

Harald var en omsorgsfull, snill og ikke minst en hjelpsom person. Da hans pleietrengende kone Ingegjerd døde for nøyaktig 2 år og 1 uke siden, så mente han at hjemmesykepleien, som sto på døgnet rundt for hans kone, trengte en oppmerksomhet og like så godt inviterte han de som hadde hjulpet Ingegjerd i sykdomstiden, til en festaften som en takk for god pleie hjemme i leiligheten i Fløytarvegen. En flott gest og dette viser hvor stor hjerte og godhet Harald var i besittelse av.

Harald var også veldig engasjert i Verdal kommunes eldreomsorg-/ sykehjemsordning og ikke minst hjemmesykepleien, så mangt et innlegg fra han i lokalavisen ble behørig kommentert av mange i debattfeltet. Nu er det andre som har overtatt oppfølgingen av denne saken så dette var Harald veldig glad for under min samtale med han for 3 uker siden, en samtale som dessverre ble den siste for meg overfor en fantastisk person og venn.

Haralds lune humor, hjelpsomhet og omsorg samt den flotte sørlandsdialekten vil for meg sitte klistret som meget gode minner.

Lillian og mine tanker går nu til Kjersti, Sander og Anne Grethe med familier hvor dere har vår dypeste medfølelse i sorgen.

Vi vil lyse fred over Trygve Harald Søviks minne.

Wiggo Johansen m/frue