Hun har 59-årsdag i oktober, men for Heidi Jørgensen er det 13. mars som er den viktigste «fødselsdagen». For 20 år siden fikk hun nemlig beinmargstransplantasjon og har siden markert det hun kaller beinmargsbursdagen.

Folk sa at Jørgensen var både bukk og bjørn. Hun drev barnehage og var mor til fire i alderen 4 til 16 år da hun sommeren 1997 fikk halsbetennelse som aldri ville gi seg. I tillegg hadde hun stort behov for søvn. Hun ringte legekontoret en dag i august og fikk beskjed om at det ikke gikk an å få time til fastlegen før i september.

–Da svarte jeg at det går ikke, da er jeg død. Jeg hadde ingen smerter, men bare og sov og sov. Jeg kom til å sovne inn om det skulle fortsette, forteller Jørgensen.

Hun fikk legetime dagen etter og hjulet begynte fort å rulle. Etter en rekke prøver viste det seg at Jørgensen hadde akutt myelogen leukemi; en form for blodkreft hvor umodne blodceller i beinmargen vokser og deler seg uhemmet. Da hun ble lagt inn på sykehus var det 74 prosent kreftceller i kroppen til Jørgensen. Hennes mann hadde allerede mistet tre slektninger med samme sykdom og nå begynte Jørgensen å innse at mann og svigerforeldre skulle miste sin fjerde.

–Herlighet for en beskjed svigerforeldrene mine skal få, var en av Jørgensens første tanker.

Hun begynte å se for seg at hennes mor og svigerforeldre måtte hjelpe til hjemme for å passe både hus og barn mens hennes ektemann var på jobb.

–Men du store kineser vi klarte det. Og det var godt, sier Jørgensen.

Snåsamannen så Sverige

Selv om prognosene ikke var gode, ble Jørgensen fort innstilt på at hun skulle overvinne sykdommen. Og hun var ikke alene i den trua. Mens Jørgensen gikk på cellegiftkur ba ei venninne henne om å ringe Snåsamannen. «Han vet du kommer til å ta kontakt», fortalte venninna. Og Jørgensen gjorde som hun ble bedt om.

– Joralf Gjerstad sa at jeg skulle ha god tur til Sverige, forteller Jørgensen som ikke ante hva Snåsamannen snakket om.

Det viste seg at søstera til Jørgensen hadde samme vevstype og kunne være benmargsgiver. Etter sju måneder skulle Jørgensen forstå hva Snåsamannen snakket om. Rikshospitalet ringte og fortalte at de ikke hadde plass for å utføre benmargstransplantasjon. I stedet ble hun sendt til Huddinge Hospital i Sverige.

13. mars ligger Jørgensen på det svenske sykehuset klar for beinmargstransplantasjon. Sykepleierne kommer inn med blodet på et trillebord. Da triller også tårene til Jørgensen.

–Det var livet mitt trillende på et bort. Det var da det gikk opp for meg hvor utrolig viktig det er at vi har blodgiverne, sier Jørgensen.

Ufør, men frisk

Hun har på en sort T-skjorte med logoen til Blodkreftforeningen, hvor hun er styremedlem i lokallaget for Midt-Norge.

–Jeg bestemte meg for at hvis jeg overlever blodkreft skulle jeg gjøre to ting. Det ene var at hele familien skulle spise middag på Tyholttårnet. Det andre var at jeg skulle ofre meg for Kreftforeningen, sier Jørgensen.

Hun er blant kvinnene i Rødkløverhusets venner som bidrar med håndarbeid til julemessa, og hun er også aktiv i Hørsellaget.

–Er du i dag frisk?

–Jeg er 100 prosent ufør, men jeg er frisk. Jeg trenger tre tabletter på grunn av bivirkninger av høydosebehandlinger, sier Jørgensen mens vi sitter i Rødkløverhuset hvor hun er aktiv som frivillig.

For så lenge hun kan gjøre arbeid i eget tempo, kan hun bidra med det meste.

–En arbeidsgiver vil ikke ha meg. For det en person får gjort på en åtte timers arbeidsdag, der henger jeg fire timer etter. Derfor gjør jeg mye frivilligarbeid. Da får jeg gjøre ting i mitt eget tempo.

Festdag

Livet som kom trillende i blodposer feirer Jørgensen hvert år på denne datoen. I dag har hun planlagt en kveitemiddag med sin ektemann før hun drar til Rødkløverhuset på tirsdagstreff. Vanligvis pleier hun å feire sammen med sin søster på denne dagen, siden det var hun som sto for beinmargsoverføringen.

–Hun hadde ikke mulighet å treffes nå, men vi skal ha en feiring sammen til helga, smiler Jørgensen.

Aller helst skulle hun nok også feiret med alle blodgiverne som hun har lyst å slå et slag for.

–Jeg har aldri vært blodgiver selv. Jeg tenkte aldri over det før jeg ble syk, men det er jo så veldig veldig viktig. Vi trenger mye blod. Tenk bare når det er en trafikkulykke hvor stort det er at vi har disse blodgiverne, avslutter Heidi Jørgensen, men gjentar nok en gang sin takknemlighet til de som jevnlig tapper sitt blod til blodbanken.

–Jeg vet ikke hvordan vi skal få takket dem skikkelig.