- Det som har gjort størst inntrykk på meg er medmenneskeligheten og humøret som folkene har. Selv under tøffe omstendigheter, hvor man må stå i kø med ID-kort for å få seg et måltid, klarer folk å synge, danse og spre godt humør. Det har vært sterkt å se.
Det er mange inntrykk å ta innover seg for Birgitte Sjømæling. Hun befinner seg for tiden i Thessaloniki, den nest største byen i Hellas, hvor hun driver med frivillig arbeid.
Den siste tiden har hun jobbet på et «soul food kitchen», hvor frivillige lager mat og kjører ut til flyktninger og hjemløse grekere. Når Innherred snakker med henne over telefon, skal hun om to dager reise videre til Athen. Der skal hun jobbe for den norske organisasjonen «Dråpen i havet» på en flyktningleir.
–Ingenting forandrer seg
Det var på sensommeren i 2017 at Birgitte bestemte seg for å reise til Hellas. Hun hadde tenkt på det i lang tid og da hun var ferdig med å studere og sto uten jobb, ble timingen riktig. I september pakket hun kofferten og reiste ned til den lille øya Chios.
–Det var veldig spesielt å komme dit. Det var to camper som lå cirka en time unna hverandre. I den jeg jobbet var det kun enslige menn, i den andre, som var styrt av militæret i Hellas, var det kvinner og barn, forteller Birgitte.
I campen bidro Birgitte med matlaging og sosiale aktiviteter for flyktningene. Det var rundt 100 personer som hadde opphold der, og de frivillige fikk tid til å bli kjent med dem og høre historiene deres. Når det ble servert mat på kveldstid var det flere fra den andre campen som gikk i over en time, slik at de kunne sikre seg matrester.
–Det er en veldig trafikkert vei dit, og det var tøft å se at de gikk hele strekningen, kun i håpet om å få litt mat. Jeg ble veldig rørt over omtanken blant mennene, for hvis det ikke var igjen noe, så var det ofte flere som ga fra seg mat. Jeg spurte dem hvorfor de gjorde det og da svarte de at det var en selvfølgelighet, forteller hun.
Ved slutten av det tre uker lange oppholdet i fjor ble Birgitte godt kjent med to syriske flyktninger. Den ene gutten ble nærmest som en bror for henne. Han er 19 år og heter Moulham Alhalabi.
Han har vært i Hellas i snart et år fordi han venter på å få reise til Tyskland, hvor han skal bli gjenforent med familien sin. Da tiden var kommet for at Birgitte skulle reise hjem, ble det en tøff avskjed.
–Det er tungt å stå på flyplassen og vite at man skal hjem til trygge Norge, mens du vet at personer som har blitt som brødre for deg ikke har det enkelt. Det er ingenting som forandrer seg for dem, de må fortsatt prøve å sikre seg et måltid om dagen og leve under trange kår. Derfor kom det tårer konstant, helt fra jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og resten av reisen hjem til Norge, sier hun.
Rørt og takknemlig
Det tok litt tid å komme seg etter en slik opplevelse, men Birgitte hadde et klart mål om at hun snart skulle returnere til Hellas igjen. Hjemme i Norge begynte hun å jobbe, flyttet inn hos moren sin og sparte opp penger, slik at hun den 6. juledag kunne dra tilbake til Chios. 27-åringen ville være så lenge som mulig, så da hun kom over nettstedet Spleis, hvor folk kan donere penger til ulike formål, bestemte hun seg for å prøve.
–Jeg trodde ikke jeg ville få inn noe, men på ett døgn fikk jeg inn 10 000 kroner. Jeg var skjelven i flere dager etter på og ble helt overveldet over hvor mye folk var villige til å gi. Det at både venner, men også helt fremmede folk, ville støtte meg gjorde meg skikkelig rørt, sier hun.
Totalt kom det inn 17 000 kroner på Spleis-kontoen hennes. Denne summen betydde at Birgitte kunne være lengre enn planlagt i landet og at hun kunne bidra ytterligere med sitt frivillige arbeid.
Salong Birgitte
Det ble et rørende møte da hun ankom flyplassen i Hellas igjen. Da sto de to guttene hun ble kjent med på forrige tur klar til å ta imot henne.
–Det var kjempetrivelig, sier hun.
Birgitte tilbrakte to måneder i Chios. Der jobbet hun blant annet på et senter for familier med barn under 13 år gjennom organisasjonen CESRT. Der kunne de en gang i måneden få seg et sett med klær og toalettsaker.
–Vi hadde også to lekerom hvor familiene kunne slappe av. Det var mange ulike arbeidsoppgaver for oss, og jeg ble også satt som koordinator på dette prosjektet. Det trivdes jeg godt med, sier hun.
Hun fikk også være med å starte opp et helt nytt prosjekt, da organisasjonen var i gang med å bygge et senter for flyktninger kalt «HOPE» (House of people). Koordinatoren til Birgitte visste at hun hadde erfaring som frisør, og ville derfor lage en egen liten salong på senteret. En spanjol fikk oppgaven med å bygge denne.
–To dager etter bursdagen min ble det avduking av Salong Birgitte. Spanjolen malte dette navnet på veggen, både på arabisk og gresk. Det var kjempetrivelig, sier hun.
Siden Birgitte hadde jobbet som frisør i Verdal, begynte hun å ta noen telefoner rundt til salongene her i området og spurte om de kunne tenke seg å bidra med kapper, sakser eller andre ting. Hun fikk god respons, og salongene sendte en pakke i posten. Det ble derimot problemer med levering av pakken og på grunn av uforutsette hendelser måtte de stoppe salong-prosjektet midlertidig.
–Det begynte å gå så mye tid uten at jeg fikk gjort noe, så da tok jeg valget om å reise til Thessaloniki og bidra der. Jeg har kontakt med noen i leiren som følger med på om pakken fra Verdal kommer. I tillegg er det flere i campen som har jobbet som frisører eller barberere tidligere, som kan ta over jobben. Det er veldig synd at jeg ikke fikk startet opp salongen, men det kan hende jeg drar tilbake dit før jeg reiser til Norge igjen, sier hun.
Lillebror og bestevenn
19 år gamle Moulham Alhalabi, som Birgitte ble kjent med på øya, ville gjerne bli med henne til Thessaloniki og bidra som frivillig.
–Flybilletten kostet rundt 500 kroner, så jeg betalte den for han. Det ble hans første flytur, noe som var veldig spennende. Jeg prøvde å legge meg ned for å sove, men da sa han «Birgitte, du kan ikke sove nå, det er jo så mye å se på!», forteller hun.
Moulham jobber nå sammen med Birgitte og de andre frivillige mens han venter på å få reise. De to har fått et nært forhold.
–Det er en helt spesiell gutt, han har blitt både som en lillebror og bestevenn for meg. Jeg kaller han bare «habibi», som er et arabisk kallenavn for familie.
–Det har imponert meg veldig at han til tross for sin bakgrunn og historie, har så mye omtanke for andre. Hvis vi går nedover gata og en hjemløs spør etter penger, så gir han av det han har. Og han har nesten ingenting fra før, sier hun.
Birgitte har foreløpig ikke satt noen hjemreisedato. Hun blir i Hellas så lenge hun trives og har råd.
–Det er pengene som tar slutt først, ikke trivselen!
Skal du og Moulham holde kontakten når du kommer hjem?
–Ja, man må jo holde kontakten med familie, sier Birgitte.