Etter det jeg har lest, nynnet han titt og ofte på en sang om italienske fiskere mens han var statsminister i delstaten Rheinland-Pfalz. Jeg var hekta på samme sang, og var i barneskolealder.
Den gangen levde vi alle lykkelig uvitende om elektroniske duppedingser som en dag skulle stjele våre evner til å drømme og fantasere. For gjett om vi gjorde. Jeg minnes spesielt en påsketur til ei hytte i Trollheimen. Her fant vi klenodiet som onkel Ola hadde bragt til fjells. Vi var en skokk med barn som fant fram 78-platene, sveivet i gang grammofonen og satte etter tur hodene inni den svære lydtrakten. Det kom et herlig knitrende sus fra Middelhavets strand, en sang som førte oss til et sted bare far hadde sett, som tysklandsbrigadist på slutten av 1950-årene. Rudi Schuricke sang sørgmodig vakkert før han kom til det forløsende, lengselsfulle refrenget:
Bella, bella, bella Marie,
bleib' mir treu, ich komm' zurück morgen früh.
Bella, bella, bella Marie, vergiss mich nie.
Min bror likte også sangen, noe hemmelighetsfullt etter å ha blitt kjent med ei jente fra Lunner i Oppland. Anne Mari. Den gamle 78-plata var den ultimate kjærlighetserklæring, silkemykt som puddersnø helt inn til Jøldalshytta.
Men tenk; sangen var i sin tid forbudt å spille. Den var jo skrevet av tyskere mens andre verdenskrig raste.
Den sagnomsuste Marie overlevde likevel både Hitler og bombingen av Dresden. «Capri-Fischer», som er sangens originale tittel, er blitt en evergreen. Det mest vakre er at Marie kanskje fortsatt lever der nede ved Capris strender og røde solnedgang, hvis hun i det hele tatt har levd. Gjør hun det, nærmer hun seg de hundre år. Bella, bella Marie!