«To biler møter hverandre på riksvei 34. I den ene bilden sitter 17-årige Jonas som sjåfør. Han øvelseskjører sammen med sin far. I baksetet sitter Jonas sin venninne og lillebror. I den andre bilen sitter fire damer i 40-årene som skal på kurs, samt en mannlig sjåfør. I baksetet er det trangt, så hun som sitter i midten bak benytter ikke setebelte. Bilene møtes i høy fart…»
Slik utspilte katastrofeøvelsen på Røstad seg torsdag formiddag. Over 50 andreårsstudenter ved sykepleierutdanningen til Nord Universitet, fem politistudenter, ambulansefag-lærlinger og ni medisinstudenter fra Trondheim var tilstede for å sette seg inn i det som kan bli en reell situasjon når de kommer ut i jobb.
I hovedbygget på Røstad hadde sykepleierutdanningen en egen simuleringsenhet hvor syv traume-team sto klar for å ta imot de ni markørene i ulykken. Seks av studentene var førstehjelpere på skadestedet og det ble opprettet et eget pårørendesenter.
- Godt samarbeid
Når Innherred kommer innom «sykehuset» lever studentene seg tydelig inn i den pågående øvelsen. Politistudentene gir klar beskjed om at media ikke kan komme inn på pårørendesenteret, da de for tiden holder på med avhør.
- Vi kan ta en prat etter på, sier en av studentene.
Ute i gangen møter vi sykepleierstudent Siw-Cathrin Krybelsrud som har vært med på å ta imot «pasientene».
- Her har vi hatt «akuttmottak». Så vi har tatt imot pasientene og rangert dem etter prioritering og alvorlighetsgrad, sier hun.
Sykepleierutdanningen pleier å ha slike katastrofeøvelser en gang i året, hvor halvparten av andreårsstudentene deltar.
- Vi hadde et ønske om at den andre halvparten skulle få mulighet i år, så vi begynte å planlegge en miniøvelse. Det ballet bare på seg og til slutt fikk vil til dette. Vi er veldig glad for at både politi-, lege- og ambulanse-studenter kunne stille opp. Ellers har vi et godt samarbeid med akuttmottaket og traumekoordinator Sturla Røyseng fra Sykehuset Levanger. Han har guidet oss til hvordan vi kan legge opp øvelsen, sier universitetslektor Trude Wille.
De hadde fått med to barn på øvelsen, en gutt på 12 år og ei jente på 9 år, som spiller pasient og pårørende. Dette skal gjøre det mer virkelighetsnært.
- Ellers er de andre «pasientene» og «pårørende» ansatt her på huset, så det er stort sett ukjente markører for studentene. Da handler det om å skape relasjoner og klare å roe dem ned. En del av læringsutbyttet har vært rollefordelingen mellom legestudenten og sykepleierstudenten. Hvilke oppgaver hvem av dem skal ta på seg og hvordan de skal få til et godt samarbeid, sier Wille.
- Speiler virkeligheten
Blant de som spilte pårørende var tidligere lærer ved sykepleierutdanningen, Hildfrid Brataas.
- Jeg synes alle gikk veldig fint inn i rollen. Det er artig å se at det er en sånn fremgang i måten å undervise på. Det er noe helt annet enn å sitte i et auditorium. Vi hadde rollespill før også, men nå har de fått det til så levende og tverrprofesjonelt. Det speiler virkeligheten på en veldig god måte. Nå har studentene mange ting å reflektere over i etterkant av øvelsen. Det gir grunnlag for erfaringsbasert læring, sier Brataas.
Brataas får flere bekreftende nikk fra studentene rundt seg.
- Det blir veldig reelt, spesielt når det er barn med i øvelsen, sier Krybelsrud.
Joakim Kvaal var blant ambulanselærlingene som deltok under øvelsen. Han synes det var veldig interessant å være med på.
- Det er ikke så ofte det er så store øvelser. Jeg fikk fungere som leder på skadestedet fra ambulansepersonellet sin side, og det har jeg ikke gjort før. Det er et veldig interessant yrke, og absolutt noe jeg vil jobbe med, sier Kvaal.
Spiller hverandre god
Ambulansemedarbeider May Hilde Settenø mener lærlingene får stort utbytte av å se hvordan arbeidet fungerer i praksis.
- Man får øvd på en helt annen måte. De får være leder på skadestedet, trene på hvordan man prioriterer pasienter og å levere pasientene inn til mottak. Så det har vært en veldig bra dag, sier Settenø.
Politistudent Lars Forum Skaara synes det er viktig at de får øvd mest mulig sammen med andre etater.
- Det gjør at vi klarer å danne et bedre tverrfaglig samarbeid. Vi får også et større innblikk i hverdagen til de andre, og da kan vi spille hverandre gode, sier Skaara.