– Jeg ble født på Innherred Sykehus. Nå bor jeg i ridehusblokkene rett over veien, så da kan man vel trygt si at jeg har flyttet heim.

Annfrid Jønvik Davidsen smiler ved tanken der vi sitter hennes trivelige stue, i en av de tre blokkene som de mange i Levanger kjører forbi hver dag uten å tenke over det. Annfrid mener de røde mursteinsblokkene ble bygd i 1960. Derfor har de på mange måter ligget der som et landemerke på samme måte som både sykehuset og det gamle lærerskolebygget.

Annfrid er oppvokst på Ekne – i den idylliske Sjøgrenda. Noen ville kanskje valgt den korteste veien og flyttet inn til sentrum og blitt der, men det har altså ikke 70-åringen gjort.

Ville ut og se

Og apropos 70. Vi må få lov til å gratulere litt på etterskudd. Det er bare en uke siden Annfrid feiret rund-dagen med familie og gode venner på besøk.

Men tilbake til veien. Annfrid valgte sykepleieryrket etter at hun tok artium ved Levanger gymnas i 1973. Ridehusblokkene sto da også, slik at hun sikkert kunne flyttet direkte dit og fått seg jobb ved Innherred sykehus etter at hun var ferdig med utdanningen samme sted.

Men eknesbyggen ville se mer av verden. Først gikk turen til Bergen og jobb et års tid.

Da bestemte hun seg for at hun ville se mer av verden. Hun sluttet i jobben og fikk seg hyre på en Wilhelmsen-båt.

–Jeg hadde ikke så god råd på den tiden, og det var en mulighet til å få se en mer av verden, så da jobbet jeg som messepike til sjøs i 10 måneder.

Etter sjølivet ble det faktisk Trøndelag igjen. Annfrid arbeidet åtte år ved Regionsykehuset, før hun møtte en kjekk østfolding som var på jobbreise i trønderhovedstaden.

Annfrid pakket snippesken og ble med Erik Davidsen til Fredrikstad. Der bygde de seg ganske raskt et hus i Slevik – en drøy mil utenfor byen i retning Hankø.

Kan sammenlignes

– Slevik minner meg på mange måter om Ekne. Ved sjøen, et boligfelt, skole og en nærbutikk, og nesten like fint.

Annfrid fikk jobb ved Sykehuset Østfold i 1983, og ble værende der helt til 2014. Der jobbet hun både som avdelings- og oversykepleier ved avdelinger med ulike navn, men fagområdet var øye, øre og nese-hals.

Seks år tidligere hadde hun flyttet til leilighet inne i byen. Ektemannen ble syk, og døde dessverre så altfor tidlig i 2007.

–Vi rakk å være gift i nesten 25 år før han gikk bort.

Erik hadde tre barn fra før, men Annfrid har den dag i dag god kontakt med dem og alle deres barn. Flere har til og med vært på besøk i Levanger.

I 2014 ble nytt storsykehus i Østfold tatt i bruk. Da bestemte Annfrid seg at nok var nok. Hun pensjonerte seg, og realiserte samtidig en gammel drøm. Hun ville flytte heim.

–Levanger er noe eget. Jeg er så gammel et jeg husker hvordan sentrum var før Magneten. Det å være med far til Levanger var stort for en liten pike. Da var tradisjonen at vi bestandig var innom Strømsø før vi dro hjem. Derfor gleder jeg meg til kafeen åpner igjen.

Samtidig synes hun det er litt trist at det er så mange forretningslokaler som står ledig. Annfrid gjør sitt for å støtte sentrumsbutikkene.

–Jeg handler så mye jeg kan i sentrum. Må jeg til Magneten, så er det fordi det ikke finnes alternativ i sentrum.

–Etter 31 år i Fredrikstad, hva er forskjellen på en østfolding og en inntrønder?

–Det er i grunnen ganske likt. De har samme lynne og er lett å komme i kontakt med. Det var kanskje derfor jeg trivdes så godt i Østfold også.

Men hun er ikke i tvil om at hun har gjort et godt valg med å flytte tilbake til barndomstraktene, selv om hun også synes det er fint å komme tilbake til Fredrikstad også, men bare på besøk denne gangen.

Annfrid er eldst av fire søsken. En av brødrene Jens Henrik, som bor i Trondheim, har tatt over barndomsheimen som feriested. Lillesøster Lillian bygde for mange år siden seg eget hus på nabotomta. Derfor er Sjøgrenda en naturlig møteplass i sommerhalvåret.

Annfrid studerte sammen med Betten Nordenborg. De har holdt kontakten i alle de år. Derfor gledet det dem begge at Annfrid flyttet tilbake. Begge har blitt alene, men nå holder de hverandre ofte med selskap.

Og i august blir det russejubileum på Stiklestad. Da skal levangerrussen fra 1968 møtes for å mimre. Dit skal selvsagt Annfrid også.

Da blir det heller ikke lange veien å reise, for nå har hun flyttet heim – på ordentlig.