–Som ung hadde jeg ganske stor utferdstrang. Etter videregå-ende dro jeg til London, og med et utvekslingsår i Barcelona ble det fire år før jeg vendte tilbake. Så var jeg hjem og stemplet inn et lite år før jeg dro videre til Oslo og studier i statsvitenskap.

Marthe Leistad Bakken (39) har ganske mye på cv-en. Hun var nesten fire år i Oslo, og begynte å tenke på at tiden var inne for en retur til Trondheim. Men så dukket muligheten med et år i Brüssel opp.

–Jeg var ett år på Trøndelags Europa-kontor, og etterpå jobbet jeg for Brüssel-kontoret i Trøndelag. Da jobbet jeg også mye med nordtrøndere. Jeg hadde en leilighet i Ila og en pendlerhybel på Ekne, et lite rødt, søtt hus «oppi skogholtet».

–Kontraster med storby og landsbygd?

–Jeg har alltid likt den kombinasjonen med storby og land. Jeg har tidligere sagt at det «å ha fjøsstøvlene og pumpsen side om side, er topp».

Allerede en måned etter heimkomsten fra Brüssel i 2009 ble «Europa-damen» innhentet av det jordnære. Hun ble med en kompis på vømmølvorspiel i Leriådalen.

–Der møtte jeg min mann, og så gikk det som det måtte gå.

Det var verdalingen Arne Bakken som allerede bodde på småbruket Bjerken ved Alstadhaug. Ni år etter har paret fått to barn, Anne (5 år) og Jens (2 år). Nytt hus er bygd på Bjerken, og de kan omtale seg som kornbønder. De har ikke mer enn 65 mål, men nok til at det har blitt en bratt læringskurve for ei trondheimspi’.

–Jeg er mest papirbonde, mens Arne tar seg av det praktiske.

Etter at Marthe Leistad Bakken sluttet på Europa-kontoret begynte hun i prosjektstilling som internasjonal koordinator for kommunene i Nord-Trøndelag. Oppgaven gikk ut på å hjelpe kommunene med å finne fram i jungelen av de mange europeiske støtteordningene.

Livet har vært preget av prosjekter og nye står i kø. Arealplan, Minsaas Plass, 2030-jubileet. Det blir slik når en får jobb som samfunnsplanlegger og folkehelsekoordinator. Marthe Leistad Bakken er nyansatt i Verdal kommune og har vært i jobben i bare noen få måneder. Hun er glad for at det ordnet seg med fast jobb på Innherred.

–Det siste jeg gjorde for Innherred samkommune var landbruksprosjekt «Sammen i kriser». Da skilsmissen i samkommunen var et faktum hadde jeg et sterkt ønske om å jobbe i en av Innherreds-kommunene. Nå jobber hun «på tvers av sektorene og systemnivå» som de sier i kommunen.

–Ettersom Verdal ga meg mann og barn, så må jeg vel gi litt tilbake. Det skulle bare mangle!

Hva gjør Levanger og Verdal attraktive?

–Det er kombinasjonen av at det er litt by og litt land. I tillegg har vi nærhet til sjø og fjell, og vi ligger nært flyplass. Både Levanger og Verdal er passe store og gjennomsiktige samfunn. Du treffer stort sett noen du kjenner enten om du er på butikken eller er andre steder. For min egen del betyr også nærheten til Trondheim en del ettersom det er der jeg har øvrig familie.

Hvordan har du blitt tatt imot på Innherred?

–Som innflytter opplever jeg å ha blitt godt mottatt. Og så må en gjøre en innsats selv. Jeg har valgt å integrere meg gjennom frivilligheten. Der er både Levanger og Verdal ypperlig. Jeg har engasjert meg i Levangers Unge Sanitetsforening, og så har jeg vært med i Skogn bygdekvinnelag og litt Nessegutten.

Er det noe vi mangler her på Innherred?

–Om Levanger mangler noe, så har kanskje Verdal, Steinkjer, Stjørdal eller Trondheim det. Skal jeg på kino, er jeg ikke så opptatt av hvor det er. Det er kino er i alle retninger. Det er kanskje noe kommunen kunne tenkt mer på, det å utfylle hverandre. Alle må ikke ha alt.

Hva kjennetegner verdalinger og levangsbygg?

–De er sindige og veldig rause. Forskjellen til Trondheim er det er så mange der, og det blir ikke samme nærheten til folkene rundt. Her er det ofte arrangement som knytter oss sammen.