– Når jeg hørte navnet mitt tenkte jeg «Hva har jeg gjort?».

Det er tidlig høst og fire kandidater skal holde hver sin appell før det skal stemme over årets russepresident. Det hadde vært artig, men aldri i livet, tenker Frida. De tre andre kandidatene er jo så mye mer populær. Derfor er hun rolig når hun holder sin appell. Hun sier noe som at hun vil stille på grunnlag av et ønske om at alle skal ha en god russefeiring. Forlater talerstolen og tenker at hun kanskje kan bli visepresident eller festsjef. Når stemmene er talt og navnet på årets russepresident ropes ut, skal Frida til å applaudere. Men så innser hun at det var hennes navn som nettopp ble ropt opp.

For første gang på mange år, skal ikke Frida i 17. mai-toget gå foran Vinne skolemusikkorps som tamburmajor. Gjennom skoleåret har hun instruert de unge drillerne og gjort den nye tamburmajor trygg på sin rolle. Nå forlater hun de marsjerende korpsdeltakerne for å motviere 90 ville ungdommer til å spre glede gjennom Verdals sentrumsgater.

«Hva har jeg gjort?», har hun siden tenkt ofte. I russemagasinet skriver kameraten hennes, Torgrim, om begrepet Frida-fella.

– Jeg bruker aldri det ordet, det er det Torgrim som gjør. Han beskriver det som når man sier ja til alt og ender opp med masse arbeid. Det er jo noen ganger at jeg delegerer, men så er det ting som ikke blir gjort også gjør jeg det selv. Sånn som i høst da. Jeg skulle egentlig bli med på bare det første IU-møtet (Internasjonal uke, red.anm.) for å viderebringe erfaringer fra året før. Så ender jeg opp med å bli med på alle møtene. Og i tillegg er jeg elevrådsleder og russepresident.

Frida slår ut armene og smiler oppgitt, som om det nettopp har gått opp for henne hvor mye hun har tatt på seg. Fra kjøkkenet roper hennes mor at hun ikke må glemme at hun også fjernet mandlene oppi det hele. Frida retter seg opp i sofaen og leter etter forklaring. Forteller om det store arbeidet som ligger bak Internasjonal uke, som arrangeres hver høst i forbindelse med Operasjon Dagsverk. Et tettpakket program på tre dager med stands og underholdning hvor de har rundt 1000 besøkende.

– Jeg husker ikke når det ble sånn. I timene fokuserer jeg på faget, men så hender det at jeg drømmer meg bort og kommer på noe som jeg må få skrevet ned i et worddokument. Jeg liker å ha styr på ting når det gjelder russestyret. Ellers er jeg et rotehue av en annen verden. I natt banket pappa på døra og sa at jeg måtte legge meg. Da jobbet jeg med vaktlistene til russecampen. Jeg kan godt sitte å jobbe på PC-en til tre eller fire på natta og stå opp klokka åtte.

Hun biter tennene sammen og myser, som om hun må se litt nærmere på det hun akkurat har sagt.

– Det er ikke sunt, gjentar hun to ganger.

Populær sammen

Det er kanskje genetisk materiale dette med lederroller. Mamma Hildegunn er butikksjef. Pappa Terje har lederjobber både i jobb og styresammenheng. Men Frida har ikke alltid vært den som har gått fremst. På barneskolen tenkte Frida alltid «hva om det og det skjer?»

– Jeg husker jeg hadde lyst å være tillitsvalgt, men jeg turte ikke.

Når Frida begynner på ungdomsskolen havner hun i samme klasse som bestevenninna Malin. Nettverket blir større og Frida kjenner seg tryggere i klassen. Hun blir blant annet kåret til klassens modigste forbilde.

– Jeg følte meg ikke så modig, men jeg var opptatt av at alle skulle ha det bra. Ville viske ut skiller og at vi ikke skulle være opptatt av å være populære. Det synes jeg er en uting. Kan vi ikke alle være populære ilag?

Mens venner deltar i russegrupper, velger Frida å holde seg unna. Hun vil at alle skal være russ sammen. At alle skal bruke russecampen og feire russetida som en stor gruppe.

– Vi må heller bli kjent med nye folk, snakke med dem vi ikke har snakket med før. Få med alle. Jeg tror at en av grunnene til at jeg ble valgt til russepresident, er at elevene vet at jeg ikke dømmer ut fra gruppetilhørighet, men som person. Jeg føler ikke et savn uten russegruppe. Mange sier russepresident er status, men jeg føler jeg har tillit og at jeg har tatt ansvar. Du må stå på. Statusen kommer ikke gratis. Jeg orker ikke bry meg om status, men ser på alt dette som en erfaring.

Prøverørsbarn

Frida var så sterkt ønsket at hun ikke får tilsnakk før femårsalderen. Og til og med da er det strengeste hun blir møtt med et «nei». Mamma Hildegunn ble diagnostisert med Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) like etter bryllupet. Dette gjør at hormonene i kroppen er i ubalanse. Eggcellene i eggstokkene modnes ikke skikkelig og eggløsningen uteblir. Dette ble forklaringen på hvorfor hun aldri ble gravid. Etter tre prøverørsforsøk skal Hildegunn og Terje likevel få baby.

Bare åtte år gammel kommer Frida i puberteten. Dører slås så hardt igjen at mammaen må fjerne hengslene.

– Puberteten kom tidlig og alt det som følger med. Menssmerter og kaos i kroppen, men jeg fikk aldri mensen.

Etter tre år med utredning, blir Frida diagnostisert samme syndromet som sin mor. Beskjeden får hun første skoledag i 10. klasse. Symptomene er økt nivå av mannlige kjønnshormoner, menstruasjonsforstyrrelser og vekt som går opp og ned. Frida skammer seg gjennom puberteten.

– Jeg skjemtes sånn. Jeg går veldig mye opp og ned i vekt. Da jeg ble konfirmert var jeg veldig stor og mye mindre i 10. klasse igjen. En periode hatet jeg kroppen min. Jeg tenkte mye på hvorfor andre kunne spise normalt og være syltynne og jeg ikke tålte noen ting. Veien til å hate seg selv til å bli glad i min egen kropp har vært lang.

Som mange andre med PCOS fikk også Frida type 2-diabetes.

– Det også skjemtes jeg sånn over. Folk kunne jo tro at jeg hadde en dårlig livsstil og at jeg derfor hadde fått diabetes. Også type 2, da.

Det er mye hun har lyst å gjøre, men kroppen er ikke alltid med. I feriene er Frida ofte så utladet at hun starter fridagene med å sove nesten ett døgn.

– Kroppen er tung og jeg kan ha vondt i hånda bare fordi jeg er så sliten at jeg ikke klarer annet enn å ligge. Da må jeg bare krype til korset. Også kan det hende jeg skammer meg fordi jeg ikke får til det jeg vil. Jeg husker læreren min spurte i høst: Hvordan går det egentlig med deg? Da begynte tårene å trille mens jeg forklarte at jeg får det ikke til. Jeg får ikke med kroppen og hjernen.

Gidder ikke sutre

Det har hendt hun har prøvd å fortelle medelever om sykdommen.

– Jeg kan forklare at jeg bygger muskler fort, håret vokser fort og sånn, også blir jeg møtte med «e du kar?» Da gir jeg opp.

Men hun har stått fram på skolen og forklart hvorfor hun ikke spiser brødskiver til lunsj og hvorfor hun til enhver tid må ha mat i skoleskapet.

– Men jeg gidder ikke snakke om dette med venner. Det blir sånn sutter. Folk har det verre i verden. Takk Gud jeg ikke har uhelbredelig kreft. Eller er lam. Du må leve med de skavankene du har.

Det eneste hun frykter er en framtid uten barn.

– Det er det som er tyngst. Jeg har jo alltid vært så glad i barn. Lekte lenge med dukker. Jeg må bare ta vare på kroppen min så godt jeg kan.

– Men din mor fikk jo tre barn?

– Ja, og det betrygger meg. Det er flere som har klart det. Victoria Beckham har også PCOS og hun har fire prøverørsbarn.

Men hun har ingen planer om å bli mor ennå. Til høsten skal hun til Tromsø og ta lektorutdanning.

–Jeg har lyst å bli jordmor, lærer og journalist. Aller mest har jeg lyst å bli journalist, men da vil jeg jobbe i aviser som The Times eller Telegraph. Kanskje være regissør i en amerikansk tv-kanal. Men alt dette strider imot at jeg vil bo i Verdal. Drømmen er å være så engasjert i noe at det gir meg jobb.

– Politiker?

– Jeg har prøvde å sette meg inn i politikken, men tingen med meg er at jeg vil bare at alle skal være enig. Jeg vil tilfredsstille alle. Det får man ikke til i politikken. Jeg må bare se hvor ting vil ta meg.