Da Markabygda og Helgådalen ble lagt øde – historier fra en tid da Innherred var preget av fraflytting, ras og nød

Les første del av ny serie.

Bilde av en gård i middelalderen. Et langhus fra førkristen tid står fremdeles. Nyere hus står fremfor. De er mindre og spesialiserte. Tidlig i middelalderen var stavbygging det mest vanlige. Laftede hus kom imidlertid etter hvert. På dette bildet er de fleste av de nyere husene laftet. Det andre huset fra venstre er stavbygget, og kan ha vært en kirke. De første kirkene var små og enkle. I bakgrunnen er en gravhaug.   Foto: Maleri av Steinar Berg

Nyheter

KIRKER I LEVANGER OG VERDAL I MIDDELALDEREN

Denne artikkelen eller serien av artikler er ikke en historie om kirkene i Levanger og Verdal. Den er heller ikke en religionshistorie der religionen som sådan er temaet. Etter oppfordring har jeg gjort et forsøk på å gi en oversikt over de kirkebygninger som fantes i de to kommunene i middelalderen; hvor de sto, og når de ble reist. Av den grunn er det nødvendig å gi noen forklaringer på begreper, uttrykk og navn som brukes i historien om middelalderen, og som vil bli brukt her, og som kanskje er ukjente for folk flest.

Begrepet middelalderen er både diffust og vagt, men her er det benyttet om det historiske tidsrommet fra ca. 1000 til ca. 1550. Middelalderen kan videre deles i to deler, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Skillet går ca. 1350. Det året representerer tidspunktet da Svartedauen fant sted (egentlig 1349/50), og det var begynnelsen på en dramatisk nedgangstid. Derimot var høymiddelalderen preget av en sterk vekst.

Tiden etter ca. 1000 er også definert som kristen tid, og tiden før dette året blir ofte omtalt som førkristen tid.

Overgangen fra høymiddelalder til senmiddelalder var ikke bare preget av Svartedauen med et stort fall i befolkningen som resultat. Omtrent samtidig fant det sted et klimaskifte i retning av et kaldere og råere klima. Klimaskiftet er dokumentert i andre vitenskaper, så som dendrokronologi (årringstelling) og pollenanalyser. Klimaskiftet ga som følge mer nedbør, som i sin tur førte til mer vannføring i bekker, elver og vassdrag. Dette medførte større erosjon, og det gikk en bølge av ras i hele Trøndelag i senmiddelalderen. Elvene gjorde stor skade på landskapet. Dette kalles elvebrudd. Særlig ble Verdal sterkt rammet, og geologene forteller at det finnes spor etter mer enn 200 ras her. Nå er ikke rasene og elvebruddene tema i denne fremstillingen, men noen av dem har hatt betydning for kirkenes skjebne i flere sammenhenger, slik at de vil flere ganger bli nevnt.

Ytterligere en følge av det kaldere klimaet var at korngrensen ble presset nedover. I enkelte lavereliggende områder oppsto det kuldelommer som følge av topografien, og her var det ikke lenger mulig å få modent korn. Det førte til fraflytting, og øde områder oppsto. Både som følge av ras og fraflytting ble gårder og dermed mulige kirker nedlagt. Hele bygdelag ble liggende øde. Her kan Markabygda i Skogn og Helgådalen i Verdal nevnes som eksempler.

I høymiddelalderen var det sterk befolkningsvekst, og folk måtte søke utover for å finne nye steder å dyrke jorden. Grensen gikk normalt ved den øvre marinegrense. Her er det nødvendig med en nærmere forklaring, for denne grensen representerte også bosetningsgrensen.

Under siste istid var Nord-Europa dekket av en enorm isbre. Den var så tung at jordkorpen ble trykket ned. Mot slutten av istiden for ca. 10.000 år siden, begynte isen å smelte, og iskanten trakk seg tilbake. Det førte til at havvannet strømmet inn over de områdene som lå lavere enn havets overflate. Mens isen hadde ligget over landet, hadde den gravd dype spor (daler) og gravd løs store mengder løsmasse. Smeltevannet fra isen tok med seg noe av disse løsmassene, og de ble avsatt i sjøen. Som følge av at isen kom bort, avtok presset mot jordskorpen, og en landhevning startet. Tidligere sjøbunn ble tørt land. På den tidligere sjøbunnen lå det stedvis tykke lag med leiravsetninger. Landhevningen eller strandforskyvningen som geologene bruker som et mer presist begrep, pågår fremdeles med en hastighet av ca. 3-4 millimeter pr. år i vårt område.

Det er det høyeste nivået havvannet sto på etter istiden, som kalles den øvre marine grense. Jordbruk er avhengig av bestemte naturgitte ressurser, så som varme, jordkvalitet og tilgang på vann. Varme er det Golfstrømmen som sørger for. Jordkvaliteten har sammenheng med løsmassene som ble avsatt i sjøen etter istiden, og vann kommer med nedør.

Det var de områdene som hadde dukket opp som følge av landhevningen, som ga grunnlag for jorddyrking. Løsmassene var grunnlaget for dyrkbar jord. Derfor var den øvre marine grense også grensen for jorddyrking, og den samme grensen var følgelig grensen for bosetningen. Her i vårt område går den øvre marine grense ved ca. 185 meter. I middelalderen var det få steder over den marine grense hvor det var mulig å dyrke korn.

Flere steder lå bosetningene på kanten av hvor det var mulig å produsere mat, og tilværelsen her var en stadig kamp for å overleve.

Tallet på gårder som fantes ved slutten av høymiddelalderen, kalles høymiddelalderens maksimum.

Så kom nedgangstiden, og både folketall og antall gårder sank. Stadig nye pestutbrudd fulgte i de første århundrene etter Svartedauen. Bunnen av bølgedalen ble nådd tidlig på 1500-tallet, og tallet på gårder da kalles senmiddelalderens minimum. Det fant sted en kontraksjon (sammentrekning) av bosetningen, som blant annet resulterte i en rekke såkalte kontraksjonsnavn, der slike som ender på –aun og –eng er typiske. Aun betyr øde, altså øde gård.

Samfunnet i Trøndelag var i middelalderen et bondesamfunn der gården var den vesentlige faktoren. En gård besto av husene og den dyrkede jorden rundt dem. Utenfor den dyrkede jorden lå almenningen. En smal stripe så bred som et snidillkast rundt den dyrkede jorden ble regnet med til gårdens areal. (En snidill var en løvkniv.) Så mye kunne også dyrkes opp hvert år, men det hadde ingen hensikt å dyrke mer jord enn hva man kunne gjødsle. Det var nøye samsvar mellom jord og gjødsel.

Som tommelfingerregel kan man si at gjødselen fra en ku (et kyrlag) dekket 4-5 mål dyrket jord. En besetning på 10-12 kyr tilsvarte en middels gård, og dyrket areal var da ca. 50 mål. ¼ av arealet lå brakk hvert år og ble brukt som trø (træde) og fikk nyte godt av sommergjødselen. Vintergjødselen ble brukt på de resterende ¾-delene av jorden. Vinterfôr ble ikke dyrket på innmarken, men ble hentet fra kantslåtter og fra spesielle slåtter (slåtteng) i almenningen. Slike steder i almenningen inngikk i bruksarealet på gården ved hevd og ble kalt luter og lunnende. Ellers kunne alle bruke almenningen. Innmarken, den dyrkede jorden på gården, ble brukt til korndyrking. Bygdene ved Trondheimsfjorden, særlig i Inntrøndelag, er betegnet som kornbygder. Alle disse stedene var tidligere sjøbunn!

Bygningene på en gård endret seg fra førkristen tid til kristen tid. Mens såkalte langhus hadde vært vanlig i vikingtiden, ble det vanlig med mindre og mer spesialiserte bygninger i middelalderen, og alle var samlet rundt et tun. En vanlig byggeteknikk ble kalt stavbygging. Her ble huset båret oppe av vertikale stolper som ble kalt staver. Til å begynne med ble stavene gravd ned i jorden, men som følge av råte ble stavene senere plassert på et underlag av stein. De fleste av de første trekirkene ble bygget etter dette prinsippet, og de ble derfor kalt stavkirker. Senere i middelalderen ble lafting en vanlig byggeteknikk.

Samfunnet var organisert i samsvar med et lovsystem. Loven som gjaldt her i Trøndelag, var trøndernes lov; den som gjaldt i trøndernes lovområde - Trøndelagen. Lovsentret lå på Frosta – Frostatinget, og da loven ble nedskrevet i middelalderen, ble den kalt Frostatingsloven.

Landsdelen var organisert i fylker. Før rikssamlingen ved Harald Hårfagre i siste halvdel av 800-tallet besto Trøndelag av åtte fylker: Orkdølafylke, Gaildølafylke, Strindafylke, Stjordøalafylke, Skeynafylke (Skogn), Verdølafylke, Eynafylke (Inderøy) og Sparbyggjafylke. Etter rikssamlingen ble tre ytre fylker, Raumsdøalfylke (Romsdalen), Nordmørafylke (kystripen nord for Romsdalen til og med Fosen) og Naumdøafylke (Namdalen) innlemmet i det trønderske lovområdet.

Sentrumsgårder i de åtte opprinnelige fylkene var Gryting i Orkdølafylke, Medalhus (Mehus) i Gauldølafylke, Lade i Strindafylke, Værnes i Stjordølafylke, Olvishaug (Alstadhaug) i Skeynafylke, Haug i Verdølafylke, Sorshaug (Sakshaug) i Eynafylke, og Mære i Sparbyggjafylke.

Administrativt var fylkene inndelt i skipreider. Skipreidene var en del av det daværende forsvarssystemet som blant annet gikk ut på at et visst antall krigskip skulle utrustes og bemannes. Ordningen ble kalt leidang. Tidlig i middelalderen gikk leidangssystemet ut av bruk, men det offentlige, på den tid kongemakten, ønsket å beholde inntektene av ordningen til bruk for andre ting, og leidangen ble omgjort til en fiskal skatt. Denne tilbøyeligheten til å opprettholde skatter, selv om grunnen til skatten forsvinner, er beholdt av det offentlige også i våre dager.

I lang tid eksisterte begrepet skipreide som et administrasjonsområde, men mot slutten av middelalderen hadde man gått over til fogderier eller futedømmer som administrasjonsområder. Verdal og Levanger lå i Stjørdal og Selbu fogderi. Navnet Stjør- og Verdal fogderi ble også brukt.

Det var fem skipreider i Verdølafylke, og navnene på alle er kjent: Haug skipreide, Ovanmyra skipreide, Fåra skipreide, Veddrar skipreide og Råbyggja skipreide.

I Levanger (storparten av Skeynafylke og deler av Strindafylke) var det til sammen seks skipreider. De fire kjente navnene er Frol skipreide, Alstadhaug skipreide, Revskøyna skipreide og Ekne skipreide. Alle disse lå i Skeynafylke. Det er antatt at Ytterøya utgjorde en egen skipreide. Åsen som lå i Strindafylke, er også antatt å ha vært en egen skipreide. I Skeynafylke, men utenfor Levanger, var Mosvik en egen skipreide.

Foruten at trønderne hadde sitt felles tingsted på Frosta, hadde de også sitt felles kultsted på Mære. Der sto hovedhovet. På samme sted står i dag Mære kirke. Dette er et bevis på det forskerne kaller kultkontinuitet, hvilket vil si at samme sted ble benyttet til religiøs utøvelse selv om religionen skiftet ansikt. Senere vil flere eksempler på dette bli gitt.

Innledningsvis er det sagt at dette er en oversikt over de kirker som fantes i Levanger og Verdal i middelalderen, men illustrerende eksempler vil bli brukt fra andre kommuner, for å bruke moderne terminologi; og andre fylker, for å bruke middelaldersk terminologi.

Innledningsvis er det sagt at dette er en oversikt over de kirker som fantes i Levanger og Verdal i middelalderen, men illustrerende eksempler vil bli brukt fra andre kommuner, for å bruke moderne terminologi; og andre fylker, for å bruke middelaldersk terminologi.

Artikkelserien fortsetter.