Hjemme i Møllegata gjør samboer Tore B. Granås klar sykkelvogna til sønnen Olve. Jeanette trer på gutten et par sokker. Oppmuntrer ham om at de er fotballsokker. Olve vil heller ha is og undrer «hvor er lørdag?» Hvilken dag er det i dag, tenker Jeanette høyt før hun teller ned dagene til helg. Dermed er gutten klar for å bli med pappa til barnehagen.

–Jeg er arbeidsledig nå, svarer Jeanette Hoseth når Innherred spør om stilling og bakgrunn.

–Er du ikke student, da?

–Jo, det er jeg, ja!

Smilet mellom de lange, lyse lokkene går over fra en strek til et stort glis. Jeanette ler av seg selv.

–Nå ble jeg faktisk litt glad. Jeg er student. Det er jo også noe.

Hun har nettopp tatt ut ett års permisjon fra jobben som musikklærer ved Steinkjer kulturskole. Med samboer som reiser mye med teater og musikk og en sønn på to og et halvt år, gikk det ikke lenger å være student på dagtid og musikklærer på kveldstid. I tillegg kommer alle oppdrag som sanger.

–At det har gått såpass bra hittil, det forstår jeg ikke.

Nytt vømmølband

Mange vil nok si hun er alt annet enn arbeidsledig. For tiden øver hun på Såmmårshow hvor hun er hyret som hovedartist. Samtidig har det nyetablerte damebandet Gras fått en rekke bookinger.

–Det viser seg å være veldig populært. Vi blir booket av hoteller og regissører vil ha oss med på forestillinger. Og da har de ikke hørt oss spille en gang. Aviser kontaktet oss før jeg selv visste at vi skulle spille på Vømmølfestivalen.

Det kjentes ikke riktig å synge alle vømmøllåtene som kvinne. Derfor skrev Jeanette tre nye vømmølske låter til Gras og har nok materiale til å holde konserter, akkurat som hun og Ingrid Elise Andersen planla. I flere år koret de to for bandet Ola Uteliggers under konsertene på Vømmølfestivalen. Så ble de enige om å danne et eget band og plukket med seg Tora Dahle Aagård på elgitar, Solveig Salthammer Kolaas på piano, Anne Merete Kvelstad på fele, Inga Rennemo på trommer og Astrid Rennemo på bass.

–Egentlig er det helt tilfeldig at vi ble et jenteband. Vi ringte bare dem vi ville spille med.

Samboeren har som vokalist i Ola Uteliggers spilt på Vømmølfestivalen hvert år. Selv om Jeanette hørte en del på kassetten foreldrene hadde av Vømmøl Spellmannslag da hun var skoleunge, var det først etter hun ble sammen med Tore at hun begynte å fascinere seg for Vømmøl.

–Jeg synes det er så unikt skrevet. Det er denne blandingen av det komplekse og det enkle som treffer meg. Du harde vakreste visene som Isogaisa og de morsomme vømmølsangene som Auksjonsvisa. Du har folkemusikken og stevene med kun en basstromme og en sur sangstemme. Det er autentisk og ekte. Musikken som lages i dag er så finpolert at jeg synes ikke det blir fint. Det treffer meg ikke, det blir for rent.

Det var på musikaltur til Oslo at bandet kom på tittelen Gras.

–Vi orket ikke å hete Blomsterpikene eller noe sånt. Og om vi skulle hete noe sånt som Vømmøldalens kjerringer, måtte vi ha spilt bare vømmøllåter. Vi tenker jo å videreføre til annen musikk. Ettersom ett av bandmedlemmene er frisør, tenkte vi litt på Nykløpt Gras. Men det ble for langt og komplisert, så vi endte med Gras.

Vømmøl i masteroppgaven

Vømmøl blir også forskningstema når hun til høsten skal begynne med masteroppgaven i musikk ved Nord universitet.

–Det er så mye å ta tak i. Jeg vet ikke om jeg skal se på selve festivalen eller vømmølmusikk eller tekstskriving. Hans Rotmo sier en god tekst er en god låt og ferdig med det. For meg har teksten alltid vært viktigst.

Hun tar avstand fra innholdet i de seneste tekstene til Rotmo.

–Men det betyr ikke at han ikke er et unikum innen tekstskriving. Vømmølmusikk for meg er 70-tallets musikk med Vømmøl Spellmannslag.

Jenaette blir også fasinert over nedslagsfeltet.

–Jeg husker jeg så Carl I. Hagen si på TV: «Jeg elsker vømmølmusikk. Det er masse humor og jeg får lyst å danse». Jeg skjønner mange ikke liker Vømmøl, men det er jaggu mange som liker det også. Når du er på vømmølfestival kan du se at både Frp-eren, advokaten og ordføreren står og har det artig med «Slaktarn».

Lydsensitiv

Når Jeanette har mareritt, handler de om at hun enten er på kjøpesenter eller i New York. Store folkemengder. Bare én gang har hun deltatt som publikum på Vømmølfestivalen.

–Og da dro jeg hjem tidlig. Jeg blir så sliten av så mye folk. Det har ikke noe med folket å gjøre, jeg er bare veldig lydsensitiv.

Jeanette legger inn en porsjonssnus under høyre overleppe. Peker opp mot loftet og deretter TV-en.

–Når jeg hører Olve prate i babycallen samtidig som Vetle synger opera i musikkrommet her oppe og TV-en står på - jeg blir helt tullete. Følelsen jeg får av å slå av kjøkkenvifta er helt magisk.

Jeanette ler av seg selv igjen.

–Tore mener jeg må være 70 år. Jeg er glad i NRK2 og sitter og strikker mens jeg ser Hovedscenen. Da koser jeg meg.

Hun har gjort sangopptredener siden hun var 10 år. I barnehagen var en av de ansatte opptatt av at Jeanette burde gå i sanglære. Pappaen tok kontakt med en operalærer, som foreslo at 5-åringen heller måtte begynne i kor. Jeanette storkoste seg. Kunne ikke lese, men hang med på alle tekstene. Senere fikk hun sangundervisning av Audhild Damås, og straks begynte sangoppdragene å melde seg.

–Jeg husker aldri at jeg tenkte at jeg var flink, og jeg var ikke opptatt av hva andre tenkte. Jeg hadde det bare artig.

Da Kongen besøkte Steinkjer, var det 14 år gamle Jeanette som sang. Når det var bryllup, konfirmasjoner, skoleavslutninger, 17. mai og andre festligheter, fikk Jeanette i oppdrag å underholde.

–Til slutt kjente jeg et press på at jeg hele tiden skulle opptre. Det ble bare så seriøst og jeg likte det ikke. Det var ikke en lang periode, bare noen år. Så begynte jeg på musikk, dans og drama på Inderøy også ble det artig igjen.

Smertekramper

Jeanette levde sine 17 første dager i Harstad. Da flyttet hun med sine foreldre og brødrene på 13 og 17 år til Steinkjer. Det er fem år siden hun flyttet til Verdal og hun kom fort inn i teatermiljøet her. I Verdal teaterlags Vinsjan på kaia i 2014 har Jeanette hovedrollen som Ronja og får stor honnør for sin stemmeprakt. Under øving blir kollegene skremt når Jeanette plutselig får et krampeanfall. Jeanette har endometriose og hver måned plages hun med store smerter.

–Jeg husker de i Vinsjan på kaia bygde en egen barkrakk med pute til meg i tilfelle jeg skulle bli dårlig igjen.

Endometriose er en sykdom der vev av samme type som slimhinnen i livmoren vokser utenfor livmorhulen. Symptomene er ofte sterke smerter ved eggløsning, og hver måned er Jeanette gjennom flere dager med kramper av smerte.

–Det er en kvinnesykdom som er lite forsket på. Jeg har ett bilde som sier litt om hvor ille smertene blir noen ganger. Tore var med på et spel på Smøla og jeg var alene med Olve. Også løper han ut på vegen og jeg har ikke sjans å løpe etter.

Det gikk heldigvis bra med Olve. Jeanette er forundret over hvor lite sykdommen har gått utover spilloppdrag.

– Det har hittil aldri skjedd at krampene har kommet under forestilling. Det er et mirakel, for når det først kommer, så klarer jeg ikke bevege meg, sier Jeanette og legger til at det kan være et sjansespill å jobbe med teater.

–Men jeg har tatt et valg og kan ikke legge opp på grunn av skitten der. Det får gå som det går.

Av legen fikk Jeanette vite at hun antakeligvis ikke kunne få barn på grunn av sykdommen. Midt oppi forestillingene av Vinsjan på Kaia har Jeanette noen urolige drømmer om stor mage.

–Jeg hadde på et kort-kort skjørt og hver gang vi skulle på scenen psyket jeg meg opp til denne kjolen. Så drømte jeg at jeg hadde stor mage og at Arnulf var forbanna. Og de siste ukene med teateret så var jeg jo faktisk gravid. Uten at jeg visste det da. Jeg ble bare fort sur uten at jeg skjønte hvorfor.

Jeanette ler. Husker at hun la detaljerte planer for hvordan hun skulle klare å spille Ronja også året etter. Selv om hun skulle bli mamma. Hun skulle føde på termin. Besteforeldre og slekt skulle passe den kommende babyen mens de nybakte foreldrene sto på scenen.

–Så blir det en helt forferdelig fødsel. I flere måneder etterpå klarte jeg ikke å sitte. Jeg kunne ikke holde babyen. Bare lå. Jeg ble sykmeldt og er fortsatt ikke helt bra.

Hjem

Det ble ingen comeback på Vinsjan for Jeanettes del. Men hun har hatt flere hovedroller i andre musikkteatre.

–Jeg har kalt meg selv for god nummer to. Jeg ramla inn i musikkteaterverdenen fra ingenting til rett i en hovedrolle. Hun som skulle spille Josefine i Bør Børson, kunne ikke likevel og da kom jeg inn. I Silkeskjegg skulle Tone Søyseth Døving ha hovedrollen, men der også hoppet jeg inn. Da Nord-Trøndelag Teater skulle ut med konsertkabareten Krig og kjærleik og sånn, ble hun ene gravid og vips kom jeg inn.

Hun føler seg mer hjem i Verdal enn i Steinkjer.

–Det er noe med folket her i Verdal. Jeg husker jeg skulle på en konsert på JB11 og jeg dro alene. Så var det en gjeng som sa: «Hei, kan du komme og sette deg med oss?». Jeg kjente ingen av dem. Folk her er så inkluderende, varm og jordnær.

Hun trekker likheter mellom Verdal og Rotmos tekster.

–Det er noe jordnært, inkluderende og lite selvhøytidelig.

Jeanette lener seg fram og legger hendene på knærne.

–Sånn er Verdal også.