I løpet av de siste 20 årene har det utviklet seg mange vennskapsforbindelser mellom Levanger/Verdal og Narva/Tallinn. Hjelpearbeidet rettet mot vanskeligstilte familier har fortsatt også i de senere årene. I forrige uke var det klart for nye møter da Verdal historielag på sin tur til Estland la inn stopp på på senteret i Narva og hos Peeteli-kirken i Tallinn.

Vennskap i 17 år

–Jeg har fulgt en russisktalende familie i Narva siden 2001. Den gangen var mora, Katarina, gravid for første gang. Nå er dattera Galina 17 år, og flere vil huske henne fra et besøk i Verdal, forteller Marit Weiseth Olsen. Det hører med til historien at det da blant annet ble ordnet med briller til ungjenta fra Tallinn.

Marit Weiseth Olsen med "sin" russiske familie hun har fulgt i en årrekke. Jenta til venstre, Galina, har besøkt Verdal.

Foreldrene Evgeni Verguijenets og Katerina Gerasimoits har i dag fem barn. Familien er blant de mange som har fått hjelp av Weiseth Olsen og Mercury-senteret i Narva.

Dette senteret, som best kan beskrives som et aktivitets- og sosialsenter, ble startet med støtte fra blant annet Verdal og Levanger. Busslaster, opptil flere i året, har kommet til Narva. Her har hjelpesendingene blitt fordelt til nødstilte familier.

Fra verksted til senter

Marcury-senteret, som ble bygd opp fra et falleferdig verksted, har vært et viktig anker og redskap i arbeidet med å gi utsatte grupper i Narva et nytt liv. I perioder har opptil 150 barn fått tilgang til næringsrik og god mat hver dag i tillegg til omsorg, leksehjelp og sunne aktiviteter.

Drivkraft i prosjektet har vært blant andre Anatoly Plushko og Nina Kuznezova.

–Jeg vil takke på det hjerteligste for all støtten som vi har fått fra dere i Verdal og Levanger, sier Plushko etter å ha tatt imot besøket sammen med mange barn. Gjennom sang og dans fortelles det om et senter som har fått utrettet mye.

–Men vi har nå økonomiske problemer, og vi kan i sommer ikke tilby noen aktivitet for barna her, opplyste senter-leder Plushko. Framtiden for senteret er derfor usikker, selv om mindre avdelinger av aktiviteten framover vil skje på andre steder og i mindre omfang.

–Fortsatt behov

Den største bidragsyteren til trengende i Narva i dag er organisasjonen Bistand-Narva. Ledelsen for organisasjonen, Liv og Anders Grønning, dukket også opp i løpet av de to dagene innherredsgjengen var i Estland.

–Nøden er fortsatt stor, og våre besøk i de kommunale blokkene viser stort behov for hjelp. Vi går denne gangen inn og yter bistand til 10 familier, forteller Anders Grønning.

«Bistand Narva» tar mer enn gjerne imot bidrag og økonomisk støtte og har et eget kontonummer som finnes på deres hjemmeside.

Mange som deltok

En av turdeltakerne fra Innherred, Ruth Valstad Hansen, har mange minner fra Narva og Tallinn. Hun kan fortelle om en svært trist start, der de under de første besøkene fikk se veldig mye sosial nød og elendighet.

–Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange turer jeg har vært i Estland, men det må ha vært minst 12 – 13 ganger. De første årene var vi jo to ganger i året. For meg begynte det gjennom Turids stiftelse i 1997, forteller Valstad Hansen.

Ruth Valstad Hansen har vært med på mange hjelpeturer til Estland. Her med Katja fra Narva.

Stiftelsen på Innherred ble ledet av Turid Storø, Bodil Mathisen og Lilly Steinvik. De avrundet det lokale hjelpearbeidet etter 10 år. Det var da sendt 30 trailere med hjelpesendinger gjennom stiftelsen. En av årsakene til at det ble avviklet, skyldtes utgiftene som fulgte med å leie inn busser til sendingene. En viss positiv utvikling i Estland kunne også registreres.

Men hjelpearbeidet sluttet ikke helt opp. Det var nemlig flere på Innherred som drev hjelpearbeid

–Det fortsatte med Unni Selnes, som ledet Våre gatebarn i Estland, forteller Valstad Hansen.

Selnes var med andre en av de andre ildsjelene i de mange hjelpesendingene som gikk til nabolandet i øst. Den siste busslasten fra Unni Selnes og hennes medhjelpere i Våre gatebarn i Estland gikk høsten 2013.

Ruth Valstad Hansen var med i begge grupperingene som drev hjelpearbeidet, og det har vært mange økter med innsamling av klær og loddsalg for å få inn penger til sjåfører og leie av buss.

Peeteli-senteret

Menigheten i Vinne er en tredje stor lokal aktør i vennskaps- og hjelpearbeidet i Estland. I tillegg til å støtte Mercury-senteret i Narva, er mye av oppmerksomheten gjennom mange år rettet mot Peetelikirkens sosialsenter i Tallinn. Dette senteret har i dag en rekke støttespillere i Norge og kan vise til et imponerende og stort arbeid blant risikoutsatte barn og ungdom i Tallinn. Menigheten i Vinne har også bistått med bidrag til selve oppussingsprosjektet av kirka. Her må spesielt nevnes aksjonen som sørget for at det ble satt inn vinduer i 1999, etter at de gamle var fjernet og veggen helt innmuret. I dag framstår kirken i svært bra stand, og har flere tilliggende rom der det sosiale arbeidet skjer.

Den største hjelpen til Peeteli-kirken kommer fra faddere i Norge.

–Vi verver faddere til støtte for driften av barnehjemmet og dagsenteret i Peetelikirken. Vi er helt avhengige av denne hjelpen, siden vi ikke får økonomisk støtte fra estiske myndigheter. Den siste støtten fra dem kom i 2004, forteller Mati Sinisaar, som er leder det sosiale arbeidet i kirka. Han begynte som frivillig medarbeider i kirka, og siden 1999 har han vært fast tilknyttet som sosialarbeider.

Peeteli-kirken i Tallinn er også et senter for sosialt arbeid blant vanskeligstilte familier i den estiske hovedstaden.

Får egne rom

Til de besøkende fra Innherred i forrige uke fortalte Mati Sinisaar om statusen for arbeidet og historien bak det som må sies å være en suksess-historie. Kirken, som ble stengt av sovjetiske myndigheter i 1962, har siden 1995 blitt fullt renovert. I dag har 10 barn og ungdommer sitt faste holdepunkt i senteret, der de har egne rom og får mat og oppfølging.

–Hva gjør estiske myndigheter mot slike utsatte grupper?

–Det finnes både statlige barnehjem og krisesentre. Men det som ofte skjer er at staten ikke kommer tidlig nok med hjelpen og gjør inngripen hos familier der det trengs. Det kan være snakk om seksuelt misbruk, vold og alkoholproblemer. En forskjell fra vårt senter og de statlig drevne sentre er at barna kommer hit frivillig. I Tallinn har vi tre krisesentre, og dette fungerer godt. Men i løpet av tre måneder må myndighetene bestemme om barna skal sendes hjem igjen eller til barnehjem, forteller Mati Sinisaar.

– I Tallinn er det også et senter med 48 plasser for jenter og gutter med rus og narkotikaproblemer. De kan være der i ett år med skolegang og hjelp. Det gjøres en god jobb der, men etter at programmet de deltar på er over kommer ungdommene tilbake til det miljøet de kom fra. Da kan det lett skje tilbakefall. Ettervernet er for dårlig, sier Sinisaar. Samtidig fremhever sosialarbeideren at de har et godt samarbeid med de estiske barnevernsmyndighetene.

David bodde i to år som barn ved Peeteli-senteret. Som ungdom benytter han seg fortsatt av kirkas dagtilbud.

Åpne dører og trygghet

I Peeteli tilbys barn- og ungdommer en trygghet når de kommer ute av de statlige programmene. De slipper å komme tilbake til dårlige bosituasjoner og vanskelige familieforhold. I Peeteli får de et hjem med omsorg, skolehjelp, mat og klær. Her får de ansvar og utfordringer. Det arrangeres aktiviteter og sommerleir.

–Vi har flere eksempler på at det har gått bra med de som har vært hos oss, noen er etablert med familier og har i dag gode liv. Men det er heller ikke bare solskinnshistorier blant de rundt 250 barna vi har hatt hos oss siden vi startet opp. Vi har skrevet ned hver eneste historie til de som har vært hos oss. Dessverre har vi også eksempler på at noen er døde, blant annet på grunn av rus og kriminalitet.

I tillegg til at 10 barn og ungdommer har egne rom og bor ved kirkesenteret, driver Peeteli-menigheten dagsenter for 25 barn. Videre får 20 familier mathjelp tre ganger i måneden, sponset fra givere, organisasjoner og menigheter i Norge og Tyskland.