Jeg brydde meg ikke om bil. Så lenge den kjører er bilen god nok for meg, var min holdning. Men så ble FM-nettet lagt ned. Savnet etter P2 ble etter hvert så dypt at jeg gikk med på å investere i nybil. Ikke bare nybil: En elbil. Med både frihet og berømmelse på kjøpet. For du aner ikke hvor mye positiv oppmerksomhet man får fra passasjerer i en aura av High Tech idet nybilen min suser på E6 uten å lage en lyd.
Elbil gir en rekke rettigheter, for ikke å snakke om fritak. Jeg slipper bensinstasjoner. Jeg slipper bomavgift. Jeg har ingen utgifter på drivstoff. Årsavgiften er lik null. Jeg parkerer gratis og jeg betaler halv pris på ferga til Ytterøy. Kjøregodtgjøringen har gått opp. I kollektivfeltet suser jeg forbi alle bensinbilene. Jeg har ingen vikeplikt og jeg kan ta med meg så mye øl og sprit jeg vil fra Systembolaget og over grensa.
Til slutt må jeg innrømme at den ydmyke delen av min personlighet forsvinner straks jeg setter meg inn i elbilen. Det har blitt enkelt å se ned på de som ikke har samme kjøretøy som meg. Når jeg parkerer ved skitten snø skuler jeg på han i dieselbil. Roper miljøsvin høyt inni meg. Jeg føler at jeg er spydspissen i det grønne skiftet, at jeg staker ut kursen i en mer bærekraftig verden. Jeg kjører nå med så god samvittighet at jeg ikke engang gremmes over gjørmeklatter på panseret og støvet som danser på dashbordet.
Arrogansen har gått så langt at jeg nå spekulerer på hvor lenge vi elbilsjåfører må vente på nye jernbanebommer på Skogn. Håpet for en fortgang på at Skogn skal få en trygg fotovergang er ute. Jeg tenker på bommer som stopper toget. Nå gjelder det å få Jernbaneverket til å forstå at når det kommer elbil kjørende må bommene stenge for togtrafikk. Jeg, spydspissen, bør vel få den anerkjennelsen at toget stopper for meg og min elbil?