En eldre onkel av meg sa en gang; «Det verste ved å bli gammel er at vennene faller fra». Det har jeg selv erfart den senere tid, men den siste meldingen om at Agnar brått og brutalt ble revet bort fra oss, var mildt sagt sjokkerende.
Vi var nære venner i over 60 år og hadde til og med samme svigerforeldre. Vi hjalp hverandre med husbygging og bygde ei felles hytte på fjellet. Det ble ei tid med mye trivsel og moro. En opplevelse fra denne tida har brent seg fast i minnet. Det var en oktober kveld i 64. Vi hadde slitt og båret tykke, gamle gulvbord gjennom myrene hele dagen og nå skulle vi legge på taket. Været var varmt og det suste fra en Petromax som gav oss lys. Agnar satt på taket og spikret plater jeg leverte. Det glitret i vannet i lyset fra en halvmåne. Det hele var helt magisk, og arbeidet gikk med liv og lyst. Endelig skulle vi få vår egen hytte, en ensom glede. Vi savnet verken strøm eller andre fasiliteter. Denne hytta ble et trivselssted for våre familier i ettertid.
Agnar hadde den egenskapen at han aldri kunne si nei om han ble spurt om en tjeneste. I utallige timer sto han på snekkerverkstedet for å hjelpe andre. Betaling var ikke et tema. En annen ting var at en kunne stole på Agnar. Lovte han ut noe, kunne man stole på at slik ble det. Det er et stort savn at han nå er borte, og jeg vil lyse fred over arbeidsmannen og hedersmannen Agnar Wolds minne.
Per Krokstad