Som nr. fem i en søskenflokk på ti, ble du født like oppunder jul tre år etter frigjøringa, og siden satte du dine spor. Du var så heldig å være født med flere kunstnerårer, blant annet tegne- og malerkunsten, noe som førte deg til Trondheim og tegne- og reklameskolen, hvor du tilbrakte noen år. Du hadde mange forskjellige jobber ved siden av kunsten, alt fra Wesches veskebutikk i Trondheim til Trønderkylling, Ytterøy. Du flagget ut til Danmark og bodde der noen år, for så å vende tilbake.

Du plantet skog og tegnet portretter – alt med iver og engasjement, et arbeidsjern av dimensjoner. Du kunne jobbe i ukesvis med et portrett, for det skulle være perfekt. Og det ble det – ingen kunne tegne ansikter som du, Unni.

Ikke nok med at du var en mester til å tegne, du var velsignet med en musikalsk åre også. Noter var bare i veien, og de var unødvendige all den tid du bare kunne sette deg ved pianoet, legge fingrene på tangentene, og ut fløt de vakreste toner, kjent fra radio og tv.

En underlig kunstnersjel var du hele livet, med en kunstners særegne, uortodokse ideer og innfall, noe som kunne ergre, forbløffe, irritere og more omgivelsene. Gud hjelpe oss som vi grublet noen ganger!

Vi skjønte ikke hva du bablet om, når du for eksempel skulle helbrede deg selv gjennom «positive tanker» og «selvjustis» i stedet for å gå til legen. Men du sto på ditt og mente at det eksisterte en annen dimensjon hvor alt var vakkert og godt. Akk, for en edel tanke!

Vi kan tenke og tro hva vi vil om disse tingene, men vi har i ettertid i hvert fall forstått at du var et velmenende menneske. Du snakket aldri ett ondt ord om noen, fant alltid noe positivt i mennesker, uansett hva de hadde sagt eller gjort, og det er en edel egenskap.

I en tid hvor vi omgir oss med ting vi ikke trenger, og omtrent kveles av materialisme, hvor folk med lommene fulle av penger, finner det for godt å «snobbe nedover» – de pynter sine villaer i «minimalistisk» stil med dyre, fargeløse møbler – var DU en sann minimalist. Du eide bare det aller nødvendigste, kastet tom ut pianoet fordi det tok for stor plass. Sånn sett burde du være et forbilde for oss alle.

Du valgte å leve alene, og det har sin pris, men heldigvis, som den dyrevenn du alltid har vært, hadde du selskap i den lille, snille hunden din, som på hunders vis valgte å bli ved sin eier like inn i døden.

Mye smerter måtte du tåle de siste årene av livet, kjære søster, og det er vondt å tenke på. Men nå har du endelig fått ro, og vi søsknene dine lyser fred over ditt minne.

Hvil i fred!

Søsken, ved Lisbeth