Levanger og omegn birøkterlag er 70 år i år, og hvordan feires det? Selvfølgelig med en summende samling i sola med lukt av honning og lyd av svermende bier.
Birøkterlaget har den siste tiden jobbet med et unikt prosjekt hvor målet er å rekruttere flere medlemmer, skape en sosial samlingsplass og heve kompetansen om birøkt.
Med tillatelse fra Vatn Kulturspinn & Bistro har de ordnet en egen lagsbigård i skogen like nord for Åsen sentrum. Tar man av på E6 og passerer Vatn gård kommer man til en stor parkeringsplass. Den ene stien leder til bistroen, et ganske unikt serveringssted som ble åpnet av Inger Johanne Todal Morset og Vidar Dahl på vårparten i fjor.
Nå for tiden er det middagsservering hver torsdag og søndag, ulike arrangement og mulighet for å leie lokaler. De har også planer om å ha glassblåsing, overnatting, utstillinger, konserter og mulighet for kunstnere å ha opphold der etter hvert. Kanskje blir det også salg av lokal honning?
–Jeg har fått inntrykk av at det er litt hipt å holde på med bier, sier Vidar når Innherred møter han, kona Inger Johanne og tre birøktere.
Ble lurt
Birøkterlaget har plassert seks bikuber i skogkanten et steinkast unna bistroen. Han som står i bresjen for det hele heter Håvard Ness. Birøkting er noe han har vært lidenskapelig opptatt av de seneste årene. Akkurat nå har han tolv egne kuber på en egnet plass i Åsenfjord.
–Jeg ble lurt, svarer han på spørsmål om hvordan interessen startet.
Håvard gikk nemlig til innkjøp av en såkalt «Flow Hive». Det er visstnok ei kran man plasserer på bikuben som det på magisk vis skal komme flytende honning ut av.
–Det er jo helt genialt, tenkte jeg en sen fredagskveld. Den var ganske dyr, så da måtte jeg gå til innkjøp av bier samtidig. Etter det gikk jeg på birøkterkurs og da tok egentlig interessen for selve biene over. Flow Hive-greiene står i garasjen enda, det ble aldri brukt, sier han.
Linda Leithe driver med birøkting på en gård i Okkenhaug, hvor hun har 28 kuber. Nå er planen å få til en næring av dette og etter hvert ha 100 kuber på gården. Det var en avisannonse om birøkterkurs som fenget hennes interesse for noen år siden.
–Jeg kjøpte mine to første kuber og da var det gjort, sier hun, og påpeker at bier og kuber får man tak i hos etablerte birøktere, avleggere eller gjennom kontakter i birøkterlaget.
Kirsten Rotmo og mannen hennes Bo, som er leder i birøkterlaget, har også planer om å satse stort. Man bør derimot ta et skikkelig kurs før man gjør som birøkterne og fyller opp hagen med kuber. Det er nemlig ikke bare-bare å produsere honning og vedlikeholde kubene. Man bør også ha riktig bekledning, vite hva som gjør ei bie sint og kunne en del om selve prosessen.
Egen samlingsplass
I det siste har det vært vanskelig å få tak i bikuber her i området, og flere har reist sørover for å kjøpe. Det kan være flere grunner til at det blir færre bier, overforing og harde vintre blant annet.
–Varroamidden har også kommet til Trøndelag. Den setter seg på biene og suger blod, også går den fra bie til bie og er en stor vektor for smitte. Etter at den har kommet er de hensatte biene dårligere enn før, sier Håvard.
At man plasserer bikubene et sted som er veldig værutsatt kan også være en grunn, men i området ved Hammervatnet kunne de nesten ikke hatt det bedre. Der er det bra ly og våren kommer ofte tidlig. Håvard kjente eierne av Vatn gård litt fra før, og tenkte at plassen i seg selv var perfekt for en lagsbigård.
–Et sted hvor medlemmene i laget kan møtes. Det er kanskje en litt spesiell interesse, og det sies at man kun trenger én birøkter for å ødelegge en fest. For da blir det bare prat om det, men her slipper vi det, sier Håvard.
–Det er også et fint sted for å samle nybegynnere og sørge for at de bevarer kubene sine og lærer mest mulig, sier Linda.
Har blitt advart
På sikt ser de også for seg at de kan bruke dette stedet til å informere andre nysgjerrige om birøkt, eller vise turister hva som skjer i en kube.
–Vi kan fortelle om bienes plass i naturen og da er det veldig greit å ha et fast sted, samtidig som man kan dra innom bistroen, sier Håvard.
En liten del av honningen kan kanskje selges hos Inger Johanne og Vidar etter hvert, men i det store og hele er det ikke det som er tanken bak. Eierne av bistroen er mest glad for at biene og næringen blir tatt vare på.
–Da slipper vi å gjøre det, selv om vi har blitt advart om at vi kommer til å bli hekta, sier Inger Johanne, som forteller at de også har planer om å ha frukttrær i dette området. En vinn-vinn-situasjon for både dem og biene.
Gjennom sommeren kommer en birøkter innom stedet en gang i uken, da kubene må ha stell. Når andre nysgjerrige kan komme på bigårdsbesøk, er ikke klart enda.
Økt etterspørsel
I overkant av 30 personer er medlemmer i laget nå. Antallet har gått noe opp i det siste, men de vil gjerne rekruttere flere.
–Det er mest etablerte folk som begynner med birøkt. Det kan være vanskelig som student for eksempel, for da er du litt rotløs. Biene må tas vare på hele tiden, sier Håvard.
Etterspørselen på lokal honning har nemlig økt, da det ikke er mange som selger den søte fristelsen lenger. For fem til ti år siden var honningprisen under halvparten av det den er nå.
–Det var veldig mange storbirøktere som sluttet etter 2010, fordi de ikke tjente nok. Når mange slutter blir det mindre honning og dermed kommer en økt etterspørsel. Så i dag er honningprisen der den bør være, sier han.
–Importen av honning har dermed gått opp, og det er den vi prøver å få flatet ut eller redusert, ved å produsere egen, sier Linda.
Kirsten forteller at de ikke har reklamert noe særlig for sin honning, men at lagrene stort sett blir tømt med en gang. De har kunder både i Geilo og Tromsø. Håvard opplever også at folk kommer på døra hans, selv om han ikke har annonsert det.
–Nå har jeg såpass mange kuber at jeg må levere noe til Honningcentralen, sier han.
Honningcentralen er birøkternes eget private selskap. De har mottaksplikt av honnning fra medlemmer og omsetter det, lønnesirup og birøktmateriell for 140 millioner i året. I 2016 fikk de 143 nye innmeldinger, skriver Landbruk.no.
Svetter voks
Kirsten, Håvard og Linda tar på seg hver sin hvite drakt med netting foran ansiktet før de går mot bikubene. Honningen som lages nå kan vanligvis høstes i juli. I Trøndelag er det bringebæra som er den viktigste nektaren, som biene tar til seg og lager honning av. Håvard forteller at det på et godt år kan være opptil 50 kilo honning i kubene, men snittet ligger på rundt 25 kilo.
–Det er helt vilt hvor mye de kan lage hvis været er riktig. Disse bittesmå dyrene, sier han.
Illustrert vitenskap forklarer at når en bie ankommer kuben med magen full av nektar, blir nektaren gulpet opp og slukt igjen flere ganger til massen er halvt fordøyd og litt av vanninnholdet har fordampet. Den halvferdige honningen fylles i lagringsceller.
Deretter lager biene en luftstrøm med vingene, noe som får mer vann til å fordampe slik at honningen til slutt får den rette konsistensen, skriver de på sine hjemmesider. Håvard forteller at biene har en vokskjertel.
–De svetter voks rett og slett, også legger de et lag med det over honningen når den er ferdig, slik at den skal holde seg god, sier han.
Når honningen er ferdig setter birøkterne tavlene i en slynge, en slags sentrifuge, slik at honningen kommer av. Deretter må den siles og røres, for å unngå krystallisering.
–Man vil jo gjerne ha fløyelsmyk honning, sier Håvard.
Fascinert
Når birøkterne først setter i gang praten om bier høres det nærmest ut som det er mennesker de snakker om. Noen er sure, andre snille, de har med matpakke og har en enorm arbeidskapasitet.
–Det er ganske interessant å høre på dem. Det er mange detaljer, sier Vidar fra Vatn.
–Du skjønner hvorfor festen kan bli ødelagt, ikke sant?, spør Håvard og ler.
Hva er målet med birøkt, er det å lage mye honning?
–For min del har jeg blitt så fascinert av biene. Samtidig er det veldig god honning og den er mye bedre enn den du kjøper på butikken, sier Håvard.
–I starten var jeg ikke interessert i biene i det hele tatt, men etter at mannen min begynte med det ble jeg hekta. Nå må han kjempe for å holde meg unna, fleiper Kirsten.
–Det er ganske fantastisk når du begynner å skjønne hva de gjør. Målet for min del er å få til en næring av noe jeg synes er voldsomt interessant, sier Linda.
Når Håvard, Kirsten og Linda løfter lokkene av kubene er det viktig å være rolig. Ingen brå bevegelser og man skal helst ikke ha på mørke klær, det kan virke truende på biene. Håvard tar opp flere tavler og ser at årets produksjon er godt i gang. Tavle etter tavle lyser av gyllengult søtt som snart kan smøres på brødskiva.