I vakre omgivelser på Stiklestad, med utsikt over bygda og fjorden står 14 flotte islandshester på rekke og rad i en innhegning på gården Dagali.
Den ble bygget på 50-tallet og består av flere hus malt i gult og hvitt og har et stort rødt fjøs. Ellen Skavhaug er nå tredje generasjon som driver den. Hun er født i Verdal, men tilbrakte mange år i Asker før hun flyttet tilbake til Trøndelag i 1982.
Siden barndommen har hun hatt et kjært forhold til dyr og spesielt islandshester. Den første fikk hun i 1977.
–Det var litt av grunnen til at jeg flyttet tilbake til Trøndelag. Det var dyrt å ha hest i Asker, men her kunne jeg ha den på gården til besteforeldrene mine, sier hun.
Lager skinn og garn
Ellen slipper tre samojedhunder ut av hundegården. De løper entusiastisk ut, tar en runde mellom bygningene og ruller seg på den store gressplenen før de hilser på journalisten og Ellens 25 år gamle datter Pernille.
–Vi drev med hundekjøring før, så det var da Samojeden kom inn i bildet. Vi har hatt opptil seks stykker, men nå er det mest for hyggens skyld. Det er veldig trivelige familiehunder, de er alltid glad og elsker oppmerksomhet, forteller Ellen.
En liten tibetansk spaniel står også i bånd ved den gamle smia på gården. Hunden er født blind, men er likevel med på det som skjer. Den trives godt sammen med de andre i Samojed-flokken.
–Han er mye mindre enn dem, men det ser han jo ikke, sier Ellen og ler.
I 1993 fikk de også villsauer, eller gammelnorsk sau, på gården. Ellen hentet fire stykker på Linesøya i Åfjord og i dag er det totalt 20 søyer på Dagali. Disse går ute hele året. Akkurat nå befinner de seg i Skjækerdalen, hvor de skal nyte resten av sommeren.
–Vi slakter sau og selger lammekjøtt, skinn og garn. Ei venninne av meg i Trondheim driver Selbu spinneri. Hun tar imot ull fra dyr som andre mottak betaler dårlig for og spinner garn av det. Skinnene sender jeg til bereding, får dem tilbake og selger dem, sier Ellen.
Det er flere dyr å skimte når man spaserer mellom bygningene. En av kattene har faktisk bodd lenger på Dagali enn Ellen.
–Den er i alle fall over 18 år, men henger med!
Ellen jobber til daglig på Mære landbruksskole, hvor hun underviser i biologi og på hestelinja. Hun har både konkurrert, vært instruktør og er dommer innenfor islandshest-grenen. Hun har også tilbrakt flere korte og et lengre opphold på Island.
–Islandshesten er sterk, har en praktisk størrelse og godt lynne, men det har mye med håndtering å gjøre selvfølgelig. Hesterasen er også ganske energisk, men samtidig behagelige å omgås. De vokser ofte opp i flokk og lærer av de eldre hestene, noe som sparer oss mennesker for mye arbeid, sier hun.
Mye jobb
Datteren hennes Trine Skavhaug skal etter hvert overta gården, men per dags dato er det Ellen og Pernille som bor der. Faren til Ellen er dessuten til stor hjelp for dem.
Pernille har også jobbet med hest på Island og er instruktør, konkurrerer med islandshesten Atgeir, steller med dyrene på gården og studerer til å bli sykepleier.
–Før jeg begynte på skolen i fjor høst, var det stort sett hest det gikk i. Nå varierer det hvor ofte jeg instruerer, men jeg reiser en del rundt. I det siste har jeg vært i Steinkjer, Namsos, Grong, Trondheim og Stjørdal, sier Pernille.
Det er som sagt 14 hester på Dagali. De fikk et føll i pinsen og venter ett til i sommer. Noen av hestene brukes i konkurranse, andre trenes opp og blir solgt. Familien holder ikke kurs på gården, så Pernille reiser rundt og instruerer på eiernes egne hester.
–Det er alt fra små barn til voksne som ønsker å lære å ri. Jeg instruerer også folk som skal konkurrere.
Pernille har deltatt på mange konkurranser selv, blitt klubbmester flere ganger, tatt 15. og 11.- plass i NM og blitt midtnorsk og nordtysk mester. I midten av juni skal hun delta på et nytt NM og det venter flere stevner i løpet av året.
–Jeg kom faktisk på «world ranking»-lista i fjor. Den går til 400 og jeg kom på 370. – plass eller noe, men av alle i hele verden så er jeg veldig fornøyd med det, sier Pernille og ler.
Hvordan er det å bo på gård og ta seg av så mange hester?
–Det er veldig greit, men samtidig mye jobb. Hvis man har hestene på en annen stall, så drar man dit en gang om dagen, forer, rir dem og drar hjem. Her må vi ut og fore og stelle dem tre ganger om dagen. Men det er trivelig også, man får med seg alt som skjer, sier hun.
–Det blir et helt annet hestehold. Du får være med på hele livsløpet deres, det er ikke bare en treningskamerat en gang iblant, sier Ellen.
Økologisk drift
Miljøperspektivet er noe som er viktig for familien. Gården har blitt drevet økologisk siden 1990 og i dag produseres det gress, korn og sau der.
–Før var det ikke noen dyr på gården og det hadde blitt drevet ensidig kornproduksjon siden 70-tallet, så jorda var rimelig død. Jeg var akkurat ferdig med hovedfag i biologi og lærte mye om hvordan prosessene i jorda foregår. Etterpå ble det helt uaktuelt å drive gård med sprøytemidler og kunstgjødsel. Det er ikke bærekraftig i lengden, sier hun.
For litt over et år siden ble det også installert et 170 kvadratmeter stort solcelleanlegg på fjøstaket. Det skal produsere i underkant av 20 000 kilowattimer i året, noe som er cirka det en normal, norsk husstand bruker.
Ellen synes anlegget passer godt sammen med den økologiske driften og håper å spare penger på strøm etter hvert.
Pilegrimsherberge
Å vandre rundt på gårdstunet deres er rimelig idyllisk. Fra lysthuset i hagen er det utsikt over Stiklestad, på baksiden av fjøset står hestene majestetisk til og rundt omkring springer tre energiske hvite bamser. Gjennom året er det flere folk som får oppleve denne stemningen. Pilegrimsleden ned til Stiklestad går nemlig gjennom eiendommen deres og Dagali har i lang tid tilbudt overnatting.
–Det var pilegrimer her lenge før det het «pilegrimsleden». Den første var en fransk munk tidlig på 80-tallet. Han bare banket på døren og spurte om han kunne ligge over. Deretter var det kanskje 1–2 innom i året, men da St. Olavsleden ble mer kjent etablerte vi herberge, sier Ellen.
Noen kommer fortsatt og banker på døra, men de fleste bestiller overnatting på forhånd. Pilegrimene sover enten inne i boligen til Pernille og Ellen, eller ute i smia på gården.
–Det er mange spennende folk fra hele verden, og det varierer veldig hva som er motivasjonen til at de går. Det er i alle fall ikke noe problem å ha de i hus, sier Ellen.
Familien har aldri arrangert «åpen gård» ellers, hvor folk kan komme innom og hilse på dyrene og se området. Tiden strekker ikke alltid til, men det er noe som er mulig å få til i framtiden.
–Kanskje hvis vi får noen kaniner og sånt. Litt flere dyr!, sier Pernille og ler. Etter å ha tenkt seg om konkluderer hun med at de kanskje har nok på gården. I alle fall for nå.