Når han ikke er festens midtpunkt, flyr han over verden og girer ned i familens feriehus.
- Jeg elsker å bruke publikum. Ikke å gjøre narr av dem, men at de blir en del av showet. Det blir litt romferjeutskyting hver gang det er premiere, for jeg vet ikke hvordan de reagerer. I helgen fungerte det som ei kanonkule!
Geir Holmen setter seg ned i stolen på Verdal Hotell. En travel helg i partyteltet like over veien er overstått. Der har premieren på årets «Såmmårshow» gått av stabelen. 58-åringen har regi og er skuespiller.
Han har stått på scenen i turkis kondomdrakt, spilt en heller moderne versjon av Olav Haraldsson og satt gamle Se og Hør-vitser i ny sammenheng. Pausen er brukt til å observere publikum. Hvem kan han kan gå bort til, uten at vedkommende synes det er pinlig?
– Det er ikke noe artig å bli «påprakket» morsomheter du ikke liker, det vet jeg selv. Men du ser fort hvor robust et menneske er psykisk, bare du iakttar dem i 5–10 minutter i pausen, sier Geir.
Denne gangen er det ei kvinne ved navn Janne som får «gjennomgå». Hun har kommet med et sangønske og Geir bruker det for alt det er verdt. Snart har han bedt henne opp til dans og synger «Ut mot havet» av full hals. Det hele med et seriøst uttrykk i ansiktet, likt det vi ser nå.
Gjennom resten av showet er det nok at Geir entrer scenen, før lattermuskulaturen settes i gang hos publikum.
–Alle tankene og ideene jeg har i hodet må ut et sted, og for min del er det kjeften som er katalysatoren. Når jeg går av scenen, husker jeg ofte ikke hva jeg har sagt. Det er nesten som å være i transe.
Fotballtalent
Geir tror han var litt klovn under oppveksten også, selv om teaterinteressen kom senere. Fotball, skøyting og bil var blant hobbyene først. Det snakkes på brei verdalsdialekt når han mimrer tilbake. Han er oppvokst i Trondheim, men har alltid karakterisert seg som «dalis». Familien er fra Helgådalen og som 12-åring var han pådriveren for at de skulle flytte tilbake. Det er nemlig noe helt spesielt med Verdal og folkene der.
–Jeg er fremdeles den mestscorende spilleren i Verdal IL, sier Geir stolt, når vi spør om hans fortid som fotballspiller.
Hans to år yngre bror Stig Holmen beskriver Geir som en veldig snill og omtenksom storebror, men innrømmer å ha vært misunnelig på fotballferdighetene. På den andre siden var Geir alltid litt sjalu på lillebrorens evne til å håndtere musikkinstrument, spesielt gitaren.
–Han var alltid midtpunktet på fest.
Hvorfor har ikke du lært deg å spille?
–Jeg er ikke tålmodig nok, jeg prøvde å lære av Stig, men ga alltid opp. Samtidig har det vært en bra kombinasjon med familiene våre, de med musikk og oss med teater.
Den ene med bekkenløsning
En fallulykke i ei smøregrav gjorde at Geir måtte gi opp den meget lovende fremtiden som fotballspiller. I en alder av 19 slo han løst bekkenet sitt og kom seg aldri tilbake i samme form.
–Da Oddrun gikk gravid med datteren vår var vi på svangerskapskurs. Det var 17 andre par der og jeg var den eneste som hadde hatt bekkenløsning, fleiper Geir.
Tenåringen gikk fra å være 67 kilo og topptrent, til å bli nesten 100 kilo tung. Han fikk ikke rørt seg på flere måneder og spiste på samme måte som da han trente fem dager i uka.
–Jeg så rett og slett ut som en fotball, sier Geir og klapper seg så vidt på magen.
–Jeg spilte litt for Vuku i en stund etter på, men så droppet jeg det helt.
Ville du ha satset fullt på fotballen, hvis det ikke hadde vært for det?
–Ja, men samtidig ville jeg aldri ha oppnådd det samme som jeg har gjort innen teater da. Det har gitt meg og gir meg fortsatt utrolig mye. Det tror jeg ikke fotballen ville gjort på samme måte. Sånn sett var det et heldig fall, bemerker Geir.
Ekspert på small talk
Bilinteressen har alltid vært stor hos mannfolkene i familien. Mens andre fedre leste barnebøker til ungene sine, satt Geir og faren Gustav og så etter gode bruktbilkjøp i avisen. I 1973 ble interessen til business, da faren og onkelen Knut Holmen etablerte et servicesenter i Verdal.
Dette ble ikke bare et sted for dem som skulle fikse bil og fylle bensin. Det ble en møteplass hvor praten og latteren hang løst. Gustav var selgeren, Knut mekanikeren.
–Jeg kunne snakke teknikk med onkel og salg med pappa. Han er ekspert på small talk og har vært den store ledestjernen min når det gjelder måten å behandle folk på. Han gjorde ikke forskjell på velstands-Verdaln og de på motsatt side. Det synes jeg var stort.
Etter noen år tok Geir og Stig over driften og videreførte det joviale stedet i samme ånd som faren og onkelen. Det var sjeldent uoverensstemmelser, her ble heller tørre vitser servert på løpende bånd. Spørsmål om kunden vil ha horisontal eller vertikal pølse i brød, er en slager.
– Det var 29 år med trivsel. Uten tvil.
Siden er det bil det har gått i. Geir er utdannet bilmekaniker og har fått selgergenet av sin far. Da Esso tok over alle bensinstasjonene i Norge, ønsket de ikke lenger at to personer, som Geir og Stig skulle være i ledende stillinger sammen. Så da han fikk tilbud om å være serviceleder hos Madsen Bil, ble Stig igjen på Esso. Videre på CV-en til den energiske karen står fire år hos Hellanor i Verdal og nå delesjef hos Bilhuset Visborg.
Forelsket på teater
Geir kjenner mange folk. Idet vi vandrer en kort tur gjennom Øra, er nærmest samtlige i gata bortom og hilser. Enkelte slenger ei hånd i været lenger unna, og flere ser ut til å ville slå av en prat.
– Jeg har jo vært med på så mye, ikke bare teater, men regioppgaver for mannskoret i Steinkjer, Henningrevyen, russerevy. Også har du jo alle dem som ser på forestillingene.
Interessen for teater kom først på 70-tallet, men det var ikke hovedgrunnen til at han meldte seg inn i Verdal teaterlag. Det var ei jente der som kapret oppmerksomheten hans.
– Jeg ble vel ganske forelsket, innrømmer han.
Forelskelsen til jenta ble kortvarig, men kjærligheten til å stå på scenen og å kjenne kicket fra publikum, er like brennende i dag.
Geir har ikke tall på hvor mange forestillinger han har vært med på, men regner med det er over hundre bare i teaterlaget. I tillegg har han hatt utallige andre oppdrag og hatt lang fartstid i Spelet om Heilag Olav. Stemningen på Stiklestad er det ingenting som slår, og datteren har fått navnet sitt etter Gudrun i Spelet.
Han er fortsatt involvert i oppsetningen, men ikke i samme grad som før. Etter 19 år som produksjonsleder kjente han at det var nok.
–Enkelte dager sto du opp klokken syv om morgenen og la deg ofte ikke før to om natta. Jeg tenkte jeg skulle få til 20 år, men den siste sesongen var som å gå i en lang motbakke.
Spelet er og forblir likevel hans hjerte nær.
–Det har gitt meg utrolig mye, blant annet bekjentskaper i den norske skuespillerverdenen og ærlige vennskap. Du knytter veldig sterke bånd til folk. Selv om vi ikke ser hverandre på fire år, er det akkurat det samme når vi treffes igjen.
To frieri
Geir bemerker at det er bra det ikke ble noe mer med jenta fra teaterlaget. Da hadde han jo ikke blitt sammen med Oddrun.
–Jeg husker hun kom på Esso for å handle sykkelhjelm til datteren Alise. Jeg bestemte meg der og da for at henne skulle jeg ha. Hun jobbet på uteplassen Catz, så da dro jeg dit, pratet med henne og siden har det vært oss.
Paret kjøpte seg hus sammen i Kjærhaugveien i 1992, hvor de fortsatt bor i dag. På 25-års dagen til Oddrun var alle vennene deres samlet der og Geir hadde lenge snakket om gaven hun skulle få.
–Jeg fortalte at den var så stor og fin at den måtte komme på lastebil. Jeg fikk hele festen til å komme ut og da hadde jeg surret et norske flagg-banner rundt meg og sto oppi en lekelastebil. Da Oddrun kom ut spurte jeg om hun ville gifte seg med meg, sier han.
Oddrun svarte ja, men det gikk en stund uten at det ble noe bryllup. Under en sommerfest på Nestvold gård i 1997, ville han spørre på ny. Geir var produksjonsleder på Spelet, så han ankom ikke festen før i 11-tiden på kvelden. Da hadde kompisene blandet en ekstra stram dram, slik at han raskt kunne komme på samme nivå som dem.
Litt snøvlete og på brei verdalsdialekt, tok han tak i Oddrun og spurte nok en gang «Vil du gift dæ me mæ?». Da paret våknet dagen etter var samboeren noe usikker på om han husket noe av dette. «Mente du det denne gangen?», spurte hun.
–«Det kan bættere bent træff at æ jor det ja!», svarte jeg. Så gikk det to måneder, også giftet vi oss, forteller Geir.
Krevende tid
Paret har to døtre og tre barnebarn. Oddrun karakteriserer Geir som verdens snilleste og sier han har et fantastisk barnetekke. Hun bekrefter også at «villbassen Geir Holmen» stort sett alltid er på høygir, men at han også kan vise en roligere side på privaten. Hun har ofte fått høre «Det må være så artig å være gift med Geir!», fordi de tror at han konstant er like livlig og humoristisk som på scenen.
–Det stemmer overhodet ikke. Vi har en ganske stor vennekrets og der er det få som forventer at jeg skal være morsom hele tiden eller underholde i selskapene deres. De tenker heller at jeg må få fri, sier han.
Det har ikke alltid vært sånn. For cirka 15 år siden ble Oddrun og Geir sittende og tenke på hvorfor de ble stadig ble bedt i 50-årsdag eller andre selskap, når de nesten ikke kjente arrangørene.
–De forventet kanskje at jeg skulle underholde. Det var slitsomt, og vi hadde ikke noen glede av å dra. En periode sa jeg ja til alt helt ukritisk og da kommer det til et punkt at man begynner å slite psykisk. Man kjenner at lørdagen nærmer seg og blir dårlig i magen fordi man ikke har lyst, sier han.
En gang hadde Geir tatt på seg å være toastmaster i bryllup to helger på rad. Han kjente verken familiene eller de som skulle gifte seg, og klarte å forveksle navnene på brudeparet.
–Jeg hadde tatt med meg arket fra helgen før. Da måtte jeg forte meg og kjøre tilbake til Verdal for å hente riktig. Så ille var det en stund.
Verdals Wenche Foss
I en periode var Geir veldig opptatt med ulike forestillinger. I den mest hektiske tiden synes ikke barna det var artig at det ble helg, for da var pappa borte både fredag og lørdag.
–Jeg har tvilt mye på om det jeg holdt på med var riktig. Familien har vært veldig tålmodig med meg. Hvis du sier 400 kabaretforestillinger, så var det 200 helger hvor Oddrun måtte være alene med barna. Jeg har vært heldig som har fått holde på sånn, sier han.
Nå er Geir klar over at han ikke skal ta på seg for mye og sørger for at det er oppdrag han har lyst til å gjøre selv. Ikke gratisoppdrag gjennom invitasjon til 50-års dag, hvor det er forventet at han skal være kveldens underholdning.
Han er blitt mer bestemt, og det kan være litt av grunnen til at han er blitt kalt «Verdals svar på Wenche Foss».
– Hvem sa det? Oddrun?, spør Geir nysgjerrig. Ansiktsuttrykket viser at dette er en tittel han ikke er særlig begeistret for.
–Jeg er ikke så glad i applaus og sånne ting da vet du. Så da vi spilte Vinsjan på kaia og applausen begynte, gikk jeg bare i garderoben, byttet om og dro hjem. Noen syntes jeg hadde litt divafakter og derfor ble jeg kalt det, sier han.
Er du en diva?
–Nei, det er jeg ikke. Men jeg er såppass bestemt at jeg sier fra hvis noe ikke funker. Jeg vet hva som er riktig for meg, og det er jeg ikke redd for å si heller.
58-åringen kan være litt sløv på øving. Da klarer han ikke prestere som med et publikum. Han er avhengig av folket. Det er dem som gir han kicket og energien.
–Da faller alt på plass.
Menneskekjenner
Under teaterforestillingen «Hør her godtfolk» for mange år siden, ble Geir kjent med skuespilleren og regissøren Carlo Barsotti. De ble sittende og studere menneskene i salen, spekulere i hva slags utdanning de hadde, hva de drev med.
–Det var da jeg forelsket meg i den formen for teater, å bruke folket i salen. Det har hjulpet meg mye i privatlivet også. Man blir en god menneskekjenner, og vet hvor man skal legge lista. Det er ikke alle som tåler samme vits, sier Geir.
Mange, og kanskje spesielt Oddrun, har ment at Geir burde blitt skuespiller på heltid. I 20-årene kom stadig spørsmål om han ikke skulle søke Teaterhøgskolen i Oslo.
–Jeg er for hjemmekjær. Glad i Verdal og folket her, så jeg kunne ikke ha tenkt meg noe annet. Tilhørigheten min er så kraftig, så det har aldri vært noe tema. Teater er en utrolig stor del av livet mitt og jeg kunne aldri tenkt meg og levd uten det, men ikke å ha det som yrke.
Skuespillerbransjen er ikke for A4-folk. Geir oppfattes heller ikke som det. Venner og bekjente sier han byr på seg selv hele tiden, enten det er på fest eller på scenen. Når andre tar imot, er Geir den som gir, forteller en venn. Han kan også være litt sær. Han drar ikke på kino med mindre de viser James Bond. Hvis Gudrun og Oddrun spør nok, kan han gå med på å se Mamma Mia, men det er kun fordi Pierce Brosnan er med.
Når han skal trekke seg tilbake fra en bransje og en hverdag med mye støy, er det spill som gjelder, enten på iPad eller Playstation. Vennegjengen har dessuten blitt introdusert for en app, hvor man kan følge med på all flytrafikken i verden. Geir lyser opp bare ordet fly blir nevnt.
–Flysimulator er det tøffeste jeg vet. Spillet jeg har er veldig autentisk, man kan fly hele strekningen fra Oslo til New York. En gang var det nattflyvning, så da satte jeg på autopilot. Deretter var det 6,5 times venting før jeg kunne spille igjen. Det var litt kjedelig.
Den beste plassen for han å slappe av derimot i Roan, hvor familien for to år siden kjøpte seg feriehus. Døtrene og deres tre barnebarn har fått egne soverom og det er der sommerferien skal tilbringes. I Roan kommer en helt annen side av Geir frem. Der kan han tjone med huset, spankulere rundt og nyte roen for en gangs skyld.
– Når jeg passerer Osenfjellet kjenner jeg pulsen gå ned. Jeg kobler helt ut. Der kan jeg sysle med mitt og se hurtigruta passere over sjøen. Det er herlig, sier han, og påpeker at han skal kjøre utover etter endt arbeidsdag.
Har du blitt roligere nå enn for 20 år siden?
–Nei, jeg synes ikke det. Jeg liker at det koker rundt meg, også er jeg jo veldig glad i mennesker. Da folk fylte bensin hos faren min, begynte de å glise bare ved å se han gjennom ruta. Iblant kan jeg også oppleve at flere smiler idet de går mot meg. Da synes jeg at livet er verdt å leve. Da har jeg gjort noe riktig, sier han.
Geir legger ikke skjul på at han synes det er artig å være midtpunkt. Han er også klar over at han kan kreve mye plass.
–Enkelte ting trigger meg, og da blir jeg ustoppelig. Det trenger ikke alltid å være heldig for omgivelsene. De som kjenner meg bruker å si «Nå er det nok Geir Holmen. Nå er vi mettet for ei stund». Og det skjønner jeg. Men det er noe med alle disse tankene og ideene i hodet mitt, de må liksom ut.