Forleden kom jeg over en tegning som satte seg fast på netthinna. Det var av to mennesker. Den ene sendte ut piler gjennom munnen som traff den andre. Gjennomborende, smertefulle piler. Piler som kan drepe, skade, eller gjøre folk så redde eller utestengte at de rømmer. Den som ble truffet av pilene på bildet krympet seg. Forsøkte å beskytte seg med hendene. Men pilene traff midt i hjertet likevel.

Demos betyr folk. Folk trenger relasjoner. Vi formes som individer gjennom fellesskapene vi inngår i. Vi mennesker er helt avhengige av hverandre, gjennom hele livet. Det er også kjernen i demokratiet – at hver enkelt av oss tar et ansvar for fellesskapet, og for beslutninger som har konsekvenser for flere enn oss selv.

Hver stemme betyr like mye, i en Politikk med stor P for Populasjon, der vi i lag finner fram til de beste beslutningene for – nettopp - fellesskapet. Men spørsmålet jeg undrer meg over nå er: Har vi politiske kulturer som håndterer politikk med stor P for Populasjon der alle stemmer er like viktige, og der alle får delta? Eller er det heller slik at den store P for Politikk og Populasjon ødelegges av liten p for prestasjon og person? Der selvhevdelse, makt og konkurranse blir viktigere enn å løfte flokken i flokk?

Jeg har lyst til å rope ALARM på vegne av demokratiet når jeg leser om skitne maktkamper, trusler, utestenging, løgn, partipisker og mangel på takhøyde for å slippe flere fortellinger inn i demokratiet. Det er oppskriften på å drepe all form for tillit, engasjement og evne til politisk innovasjon. For at demokratiet skal virke, må mennesker – demos - virke sammen.

Dette med relasjoners betydning må derfor spesifiseres: Vi mennesker er avhengige av gode relasjoner. Relasjoner som ser oss, anerkjenner oss, gir oss tillit, får oss til å blomstre og mestre. Lære og skape. For relasjoner kan også være noe av det mest skadelige som finnes. Giftpilene trenger ikke være store. Noen ganger er de små, umulig å oppfatte for andre, men likevel innsmurte med stoff som er giftig for den som blir truffet av dem. Små, negative bemerkninger. Avvisning. Å bli snakket til, ikke snakket med. Når alt blir en debatt der vi ikke blir lyttet til, men heller blir avspist, avfeid, ugyldiggjort. Når vi trues til å tie eller gjøre. Og når vi blir behandlet som luft, stengt ute av fellesskapene vi ønsker å delta i. Ulike grader av relasjonsforgiftning som gjør noe med oss. Tapper oss for energi, selvfølelse og framtidstro. Vi mennesker kan tåle mye dersom det er balanse i relasjoner som gir næring og relasjoner som forgifter. Men ingen kan blomstre dersom vi ikke vannes, får næring, eller i verste fall forgiftes.

Dersom demokratiet skal representere demos, folket, bør også politikkens aktørkart speile mangfold. Men dessverre er historiene om politisk utenforskap mange og lange. En god venninne av meg som gikk inn i lokalpolitikken for noen år siden, ble i sitt første kommunestyre møtt med dette utsagnet av en godt voksen mann: «Overlat beslutningene til oss som kan dette du, lille venn». Denne setningen gjorde min venn både forbannet, men også usikker på seg selv og sinn plass i lokaldemokratiet. Hun valgte etter en kort periode å forlate politikken. Andre venninner på min alder forteller om politiske ideer de har løftet i sine (ulike) partier, der de raskt har blitt plassert i boksene «urealistisk», «slik gjør vi bare ikke her», «politisk ukorrekt». Snakk om effektiv push-out. I et demokrati som skriker etter rekruttering til politikken.

Når «vi som kan dette» defineres til å være en liten gruppe (gjerne godt over middels middelaldrende, hvite menn), reduseres ideene og fortellingene som slipper til i demokratiet. Da er det fare på ferde. Da øker også risikoen for at de politiske fortellingene blir ensidige. Synet på hva som anses som offentlig verdi står i fare for å snevres inn. Beslutninger tas på kammerset, i et uinformert vakuum, uten alternative historier som kan utfordre og utfylle den eksisterende. Fakta og alternative fakta mikses sammen i en saus slik at det passer til fortellingen som allerede er opplest og vedtatt av en liten, homogen gruppe, på vegne av et mangfoldig fellesskap.

Det kan være nyttig å gå til filosofien for å utforske utfordringer og muligheter i samfunnsutviklingen. Filosofen Bateson framhever at egenskaper som vi tillegger et annet menneske, egentlig handler om egenskaper ved en relasjon mellom en person og en kontekst. Spørsmålet er da – hvordan kan vi skape en kontekst som fremmer de egenskapene vi vil se mer av i politikken? Når lykkes vi best, og hvilken historie kan fortelles om en Politikk med stor P? Vi konstruerer den verden vi lever i når vi kommuniserer med andre. Institusjoner er sosialt skapt. Organisasjoner er sosialt skapt. Politiske systemer og kulturer er sosialt skapt. Disse sosiale fenomenene er derfor mulig å endre – hvis vi vil. Filosofen Nietzsche mente at vi som mennesker kan ta kontroll over tilværelsen ved å fortolke den. Politikken trenger mangfoldet av stemmer for at denne fortolkningen skal gi mening og kraft til utvikling av samfunnet vårt. Vi trenger politiske klima som applauderer mennesker som tør tenke utenfor boksen, løfter og anerkjenner forskjellighet. En politikk som evner å rekruttere til politikken fra alle samfunnslag, aldre, kjønn og etniske bakgrunner. Som har gode dialoger og relasjoner til innbyggere, frivillighet, næringsliv, akademia, byråkratiet og ansatte. Der tillit bygges opp gjennom dialog, likeverdighet, og evne og vilje til læring og innovasjon.

Det er i slike klima utopier kan skapes og realiseres. Det er i trygge og gode relasjoner at vi tør å utfordre og tåler og bli utfordret. En samfunnsutvikling som truer både sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft trenger utopiene. Annerledestenkerne. De kreative rebellene. Og vi trenger fellesskapene som kan gjøre utopiene virkelige. Som samler kraft for å lede fram en visjon for vår felles framtid. Da trenger vi også rause politiske kulturer som vektlegger åpen dialog fremfor fordomsfull debatt, og som tar bort terskelen for å delta. For at dette skal skje, må giftpilene bort i politikken. Våre politiske ledere bør vise – også i handling – hvordan raushet, fellesskap og relasjoner som driver folk og fellesskap framover ser ut i praksis.

Det er lett å mene mye om hva andre skal gjøre. Men faktum er at det bare er mulig å endre seg selv. Jeg begynner med denne teksten – og inviterer herved til dialog. Tida er moden for en relasjonelt orientert politikk som tar mangfoldet og dialogen på alvor. En politisk kultur som bygger broer mellom folk og agendaer, og som ser folk i øyenhøyde og lytter. Som utforsker relasjonen mellom de som velger og de som velges på nye måter. Tikk, takk, tikk, takk. Politikk med stor P for Populasjon, takk!

Dina von Heimburg

Stipendiat ved Nord universitetet og folkehelsekoordinator i Levanger kommune